Så ville jeg jublet hemningsløst over den nye ekteskapsloven! I stedet for å male fanden på låveveggen med å fortelle om hvordan samfunnets celle, Det hellige ekteskapet, kommer til å rakne, så burde de klappe seg fornøyd på skulderen.

Familien og ekteskapet står nemlig sterkere enn noen gang. De har vist seg slitesterke. I stedet for å knuses for å være undertrykkende og for de få, vellykkede og normale, har de gjort som stemmeretten: Stadig utvidet seg, stadig fått med seg flere, og dermed blitt bedre og sterkere.

På 70-tallet ville man knuse det patriarkalske ekteskapet og den borgerlige familien. Samboerskapet skulle frigjøre kjærligheten fra sorenskriverens papirmølle. Men i stedet for å erstatte ekteskapet er samboerskapet blitt den nye forlovelsen – et trinn på samlivskarriæren.

Den nye ekteskapsloven er en stor seier for menneskeverdet, for like muligheter og for kampen mot diskriminering. Men det er også en seier for ekteskapet. I stedet for å stå på barrikadene for å bli kvitt undertrykkende samlivsinstitusjoner, har kampene stått for å utvide og styrke familien, for å styrke og utvide ekteskapet sin legitimitet. De revolusjonære som skulle rive ned familien, snudde og slåss i stedet for retten til å være en familie på nye måter.

De som hevder at de slåss for “familieverdier” står i mot de som har sett verdien av å få være familie! Hvis de konservative ser seg om, og ikke bare blir sure på de vanlige synderne, så ser de at familien og ekteskapet står sterkere enn noen gang. Alle vil jo være med!

De blir vel sure i Aftenposten om jeg trykker hele her, så da får vi nøye oss med å linke.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2378753.ece

Hmm… Det har gått så lenge siden sist at jeg har glemt html-en for å lage en fin link…

Men les saken og kommenteér gjerne!

4. April er det 40 år siden borgerrettskjemperen Martin Luther King Jr. ble skutt utenfor et hotel i Memphis, Tennesee. En mann hadde fingeren paa avtrekkeren, mens millioner av mennesker lot det skje. Siden har mannen som satte mektige sinner i kok blitt gitt en nasjonal helligdag og et minnesmerke i Washington, mens mye av hans utfordrende retorikk fortsatter ligger brakk. Skuddene i 1968 var nok et bevis på at de i posisjon aldri frivillig gir fra seg sine priveligier og sin makt.

Overføring av makt og innflytelse har vist seg kun å komme som følge av voldelig eller sivil mobilisering av mennesker villig til å brette opp ermene og kjempe for sin egen myndigjøring. I dag lever opp mot fire milliarded mennesker verden over uten rettslig identitet og tilgang til et rettferdig rettsystem. Dette er et grovt brudd på menneskerettighetene og en grunnleggende strukturell årsak til fattigdom som utfordrer statsledere og vanlige folk sammen med det internasjonale samfunnet til å sette nye krefter og resurser inn i Kings kamp for like rettigheter, ikke bare i USA, men verden over.

Det var systematisk ekskludering fra samfunnsrettigheter og tjenester – være seg utdanning, arbeid, stemmerett eller huslån – som tilslutt fikk det til å koke over for USAs svarte befolkning på 1960 tallet. Med økende kunnskap om menneskerettigheter blant verdens fattige står mange land på randen av folkelige opptøyer med krav om sivile rettigheter og likeverdig deltakelse. De blodige opptøyene som begynte i slum områdene i Nairobi etter valget i Kenya viser på en sterk og skremmende måte at verdens marginaliserte befolkning også har nådd kokepunktet. I et forsøk på unngå vold og oppnå fattigdomsbekjempelse lanserer en kommende FN rapport fra Commission on Legal Empowerment of the Poor en rekke innovative forslag til hvordan fattige mennesker kan inviteres inn fra den uofisielle økonomiens skygge til å ta de første skrittene mot likeverdig medlemskap i samfunnet.

Kommisjonen, som består av tidligere statsledere, ministere og prominente tenkere, inkludert Norges tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, presenterer en jordnær, ambisiøs og forfriskende konkret rettighetsbasert utviklingsagenda. Her rettes nemlig fokus på de utviklingsbyggeklossene som vi med fødselsattest, pass, universitetsutdannelse, abeidstillatelse, rettssikkerhet og leilighet tar helt for gitt. Dette høres kanskje ikke særlig sexy ut, men borgerettslig myndiggjøring er ikke mindre utfordrende for dagens makteliter verden over enn King var for den amerikanske eliten, og Mandela var for apartheid-regimet. Her utfordres eksisterende maktstrukturer til reform som vil gi marginaliserte og fattige mennesker mulighet til å kaste fra seg tiggerbollen og i stedet ta kontroll over sin egen framtid gjennom likeverdig deltakelse som borgere og bruk av landets lover. Dette er ikke laissez fair individualisme, men snarere myndigjøring av borgere som et ledd i myndigjøring av stater.

Første skritt mot rettslig myndigjøring handler om å sikre folk rettslig identitet og tilgang til rettssystemet. Deretter er utfordringen å gjøre identitet om til økonomiske muligheter. De fleste av verdens fattigste mennesker jobber hardt og er som regel å finne i den uofisielle økonomien. Myndigjøringsagendaen forsøker å ta et oppgjør med det faktum at manglende rettigheter og dårlig beskyttelse hindrer fattige mennesker fra å jobbe seg ut av fattigdom. Dette skal gjøres gjennom promotering og innføring av grunnleggende arbeidsrettigheter, tydligere og inkluderende eiendomsrettigheter, samt foretaksrettigheter. Det er imidlertidig viktig å understreke at rettslig myndiggjøring alene ikke vil gjøre slutt på fattigdommen over natten. Derimot er dette et viktig første skritt mot å gjøre folk selv istand til å realisere sine rettigheter og drømmer som likeverdige medlemmer i samfunnet – vaere seg politiske, økonomiske, kulturelle eller religiøse rettigheter.

Hovedansvaret for å implementere denne agendean ligger på skuldrene til fattige lands ledere. Det trengs mot, framsynhet og sterkt lederskap til å gå der ingen ledere har gått før dem. Borgrettskampen tar et oppgjør med synet på utviklingslands ledere og innbyggere som passive mottakere av bistand ved å gjøre folk istand til å holde sine egne ledere til ansvar og kreve deltakelse, rettigheter og tilgang til tjenester. Dette betyr ikke ansvarsfraskrivelse for Norge, andre tradisjonelle ’giver land’ eller det multilaterale systemet. Derimot setter denne agendaen svært høye krav til god politisk forståelse og sterke partnerrelasjoner i hvert enkelt land. Det er ingen tvil om at det er vanskeligere å effektivt bidra til folks egen frigjøringskamp enn det er å gi økonomisk støtte til byggingen av et nytt rettslokale. Her er det altså en jobb å gjøre for all som tror på menneskers likeverd og rettigheter, og som mener en global bevegelse er nødvendig for å gjøre slutt på marginalisering og fattigdom. En bevegelse som setter igang et kollektivt løft for å styrke de fattiges stemme, deltakelse, organisasjonskapasitet, rettslig identitet og kunnskap om sine egne rettigheter. Målet strekker seg lengre enn individuell frihet, til individuell, nasjonal og global verdiskaping.

Borgerettslig myndigjøring er en sammensatt og stor agenda som vil møte motstand og skepsis fra mange hold. Norge har vært instrumentell i kommissjonens arbeid så langt, men det er nå det vanskelige arbeidet virkelig starter. Bred folkelig og politisk mobilisering er nødvendig verden over for å gjøre stater ansvarlige nok til å myndigjøre sine borgere og gjøre de til aktører i sin egen utvikling. Lederskap og energi er sårt trengt for å finne nye smarte måter å støtte nasjonale og lokale sivile, religiøse og politiske krefter i deres kamp for like borgeretter. Denne kampene er det tjueførste århundrets direkte viderføring av Martin Luther King Jr. utfordrende agenda og drøm. Tar du utfordringen Erik Solheim?

Og idag var en slik dag i New York City. Jeg våknet sent, var litt rastløs og hadde et sterkt behov for å komme meg ut. Jeg ville få noe ut av søndagen min. Frokosten gikk bra, men så tok uflaks og dårlige beslutninger overhånd.

Jeg hoppet på Subwayen og dro til China Town hvor jeg hadde hørt rykter om en nyttårsparade for å feire inngangen til Rotteåret. Jeg gikk av på Canal Street og ble møtt med snøstorm og vind som gikk rett igjennom kroppen. Jeg hadde på meg for lite klær fra kvelden før og var stivfrossen innen sekunder. Viljestyrke og iver etter kinesisk nyttårsfeiering tok meg videre, men desverre uten lykke. Det viste seg at jeg var ca en halvtime for sent ute og alt som var igjen var mengder av konfetti på den våte snødekte bakken.

Vel tenkte jeg, da får vi finne på noe annet. Etter tips fra Gary som jeg bor hos, satte jeg snuten i retning New York Transit Museum som inspirerte siste plate cover til Gary’s band: www.theladybugtransistor.com. Etter mer snøstorm fant jeg omsider fram - 5 minutter før det stengte. Hva gjør jeg nå tenkte jeg og gikk igjen ut i kulda. Klokken var blitt fem og jeg snublet inn på en kino i søken etter varme og underholdning. Jeg var ved godt mot fordi det fortiden er flere filmer jeg gjerne vil se - som There will be blood, I’m not there, No country for old men - og jeg tenkte kanskje jeg skulle ha litt flaks. Men nei, det eneste som gikk var Roscoe Jenkins. Hva skal jeg si… den er humreverdig på det beste, og da er jeg romslig. Det merkelige var at det virket som alle andre i salen syntes den var hysterisk morsom (det pleier jo å være jeg som ler høyest…)

Etter kinoen la jeg veien hjem til sør Brooklyn. Trodde jeg. Da jeg måtte bytte tog ruslet jeg like gjerne på et i motsatt retning. På dette tidspunkt var jeg fullstending oppslukt i Solitaire på iPoden min og merket ikke hvor jeg var på vei før jeg var langt oppe på Manhattan… kald og trøtt fant jeg omsider riktig tog og kom meg tilslutt hjem.

I etterpåklokskapens ånd skulle jeg ønske jeg aldri hadde forlatt sengens lune varme. Men jeg stod jo opp, og to fine ting kom ut av denne dagen allikevel:
1) Jeg klarte og legge en hel kabal på iPod, og
2) Jammen klarte jeg å skrive jeg et lite innlegg på Sosionautene etter mange måneders stillhet.

Så med denne lille historien vil jeg gjerne ønske all et Godt Nytt Rottår!

Motivasjon er et ord som har preget undertegnede det siste året. Som noen sikkert har lagt merke til, har ikke motivasjonen vært på topp når det gjelder å delta på sosionautene heller.

Motivasjon er en ond sirkel. Mister du først motivasjonen på ett område, stuper den snart andre steder. Jeg har funnet ut at jeg ikke motiveres av penger – eller – det finnes nok en sum som kunne fått meg til å gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst til, men da tror jeg egentlig ikke det kan kalles motivasjon, men heller lokkemiddel. Det er mye som kan fungere som lokkemidler, mens motivasjon er litt mer komplisert. Jeg leste et eller annet sted at billige frynsegoder som fleksibel arbeidstid og ros ga mer motiverte ansatte enn god overtidslønn og lønnsbonuser. Og det har jo gang på gang blitt slått fast at folk ønsker seg mer ferie, snarere enn mer lønn. Vi motiveres tydeligvis av immaterielle konsepter som tid og ros. I hvert fall så lenge vi har de materielle behovene dekket.

Så hvorfor er egentlig kapitalismens hjul, tilsynelatende, smurt med penger? Hvorfor er det ultimate målet til syvende og sist å øke omsetningen og profitten? Dette skal jo liksom være hele drivkraften i hele systemet, men selv toppledere i multinasjonale selskaper sier jo at de ikke drives av penger, men av gleden av å skape noe.

Så derfor: Burde det ikke være mulig med en form for non-profit kapitalisme hvor kreativitet og arbeidsglede er motivatoren, mens de økonomiske gevinstene blir omfordelt der hvor de grunnleggende materielle behovene ikke er dekket? Eller er jeg kanskje helt hippie nå?

I forrige post prøvde jeg å finne ut hva en hersketeknikk var og ikke var. Jeg tror en bedre fremgangsmåte er å prøve å stille opp noen grenser for hersketeknikkene. Liste opp noen ting som er lov!

Så. Litt inspirert av salige Aristoteles, så skal jeg være kjapp og komme med tre elementer fra retorikken - etos, patos og logos.

Etos: Det er ingen hersketeknikk å være troverdig!
Patos: Det er ingen hersketeknikk å engasjere folk - selv om det er emosjonelt!
Logos: Det er ingen hersketeknikk å argumentere godt!

I tillegg så vil jeg foreslå noen positive regler fra Arne Næss:
- Forsøk så godt som mulig å gjengi fakta på en måte det kan bli enighet om.
- Forsøk så godt som mulig å gjengi motstanderens argumenter på en måte motstanderen er enig i.
- Forsøk så godt som mulig å være presis, slik at ikke dere har forskjellige forståelser av ord og uttrykk.
- Ta utgangspunkt i motstanderens beste argumenter.

Jepps! Der har vi det! Laird’s guide til all kommunikasjon! Ikke kontroversielt, men siden vi ikke lever etter det, kan det jo være verdt å nevne!

Jeg har nettopp lest boka “Hersketeknikk” av Hilde Sandvik og Jon Risdal. Det var en irriterende bok om et viktig tema. Hovedproblemet er at de ikke har noen avgrensende forståelse av hva en hersketeknikk faktisk er - dermed blir det alt mulig, og samtidig ingenting.

Hva er forskjellen på å være usympatisk og å være hersketeknisk? Hva er forskjellen mellom mobbing å hersketeknikk? I tillegg er er flere situasjoner som totalt motstridende situasjoner begge blir hersketekniske. Er noen for uformell med deg? Hersketeknikk. Er noen for formelle med deg? Hersketeknikk. Sandvik og Risdal har rett og slett ikke noe godt svar.

Det tydeligste tegnet på at det egentlig ikke så godt tankearbeid de kommer med, er at de omtrent hele tiden må komme med unntak. “[en annen hersketeknikk er] reaksjonen der begge øyenbrynene beveger seg oppover, som i en slags ukontrollert sjokkreaksjon. VI SER SELVSAGT IKKE BORT FRA AT DET KAN VÆRE BERETTIGET, men ofte er det innstudert.”

(s.134, sosionautisk uthevelse.)

De har vel egentlig ikke noe kriterier for å si hva som er en hersketeknikk, så derfor utarter boken seg til en lang rekke beskrivelser av kjipe situasjoner. Noen av disse fortellingene er OK nok. Jeg kan kjenne meg igjen, og tenke over hva som skjedde. Men de forteller meg ikke hva en hersketeknikk er!

Orginalideen til Berit Ås var en liste på fem hersketeknikker. De var presise beskrivelser hva som skjedde psykologisk med mottakeren, ikke av hvordan de ble utført. Det at de var så få gjorde også at de ble mulige å identifisere og snakke om. Man kan lære seg fem, men Sandvik og Risdal gir oss en lang liste, og med underpunkter og unntak. Noe av aktivismen i orginalen forsvinner når det blir umulig å bygge opp et nytt, kjent ordforråd.

Så til en mer filosofisk kritikk. De påpeker hvordan engasjement kan fungere som en hersketeknikk. De påpeker hvordan inderlighet kan brukes som en hersketeknikk. De påpeker hvordan smil og godt humør kan brukes, hvordan erfaring kan være en hersketeknikk. De har jo rett i det. Men alle de ovenstående kan brukes uten å være hersketekniske.

Det virker på meg som om de ser på hersketeknikk som alt en person forsøker å gjøre for å få sin vilje igjennom, bortsett fra rasjonell argumentasjon.

Det virker på meg som om det eneste som ikke er hersketeknisk er at roboter utveksler rasjonell informasjon, og vips! så vil det beste resultatet komme frem. Det er jo en lang filosofisk tradisjon, det. Det finnes én sannhet, én optimal måte å gjøre ting på, og måten å finne den sannheten er å skrelle vekk alt emosjonelt og irrasjonelt. Det er som de sier at hvis alle var helt rasjonelle, ville også alle vært enige.

Slik er det jo ikke. Vi mennesker er ikke bygd slik. Hva vi synes er rasjonelt er noe vi lærer oss, ikke regler som daler ned fra oven. Folk som snakker om “dialog” i møte med krigerske grupper, eller mellom forskjellige verdensbilder, er enige om at målet er ikke at rasjonell dialog skal føre til enighet, men mer innsikt i situasjonen som fremskaper den andres rasjonelitet.

Så hva bør ligge i en oppførsel for at den skal være hersketeknisk? Jeg lurer på om siste setningen i sitatet ovenfor gir oss et hint: “Men ofte så er det innstudert.” Ok, så det finnes et skille, og det skille går på autentisitet. Hvis iveren er ekte, så er det greit, hvis den er påtatt så er det en hersketeknikk… Er det sånn det henger sammen?

Jeg er tilbøyelig til å gi inderligheten en sjanse! Er det ekte, så er det ikke hersketeknisk!

Problemet er at autentisitet og intensjoner er umulige å se fra utsiden. Faktisk er det vel ingen som har total oversikt over sine egne intensjoner til enhver tid, uansett. Sandvik og Risdals forsøk til å redusere “god” kommunikasjon til det rent rasjonelle er ihvertfall ikke noen bedre vei. Det vil gå ut over evnen til nytenkning, til kreativitet, til arbeidsglede - til det som gjør tenking og snakking spennende!

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Her kommer endelig grafen over forholdet mellom hvor tingete en ting er, og hvor mye lykke den gir! Her kommer de definitive svarene på lykkedebattene her på sosionautene!

(Ikke spør meg hvorfor den blir rar i venstre marg… skulle gjerne kunnet kode ting selv…)

Av en eller annen grunn har jeg fått en forkjærlighet til folkepopmusikeren Nordstoga. Dette er ikke så typisk meg, ettersom han ikke spiller funk, og ikke spilte inn musikk på 70-tallet… Odd er vel ikke den svarteste musikeren i omløp. Allikevel, jeg liker guten!

Jeg har hørt om folk som synes det er teit når ting blir for Norskt. Jeg er selv blandt de som blir gretten når “norskhet” dukker opp, særlig i politikken. Men, her er det en forskjell - Oddeguten driver ikke politikk! Et flerkulturelt miljø forutsetter at forskjellige tradisjoner bidrar med sine ting - og fornyer seg selv i prosessen.

Jeg leste en anmeldelse av den siste plata hans, og det var en eitrande sinna beskrivelse av hvordan Odd Nordstoga var så mainstream og vanlig. Han er visstnok så mainstream og vanlig at det var undertrykkende og eksluderende for alle som var alternative og ikke passet inn på bygda. Og her har vi kanskje ett av kjerneproblemene i et flerkulturelt samfunn: Mange opplever at bare det å være majoritet er nok til å bli stemplet som undertrykkende. Det er en utfordring som må tas tak i…

Så lenge ikke det blir et krav å kunne synge med på “Lause ting” når man får utdelt sitt første norske pass, så tenker jeg at litt folkekøntripop er med på å gjøre verden litt rikere.