Den siste plata jeg har kjøpt som virkelig har fått snurre masse i platespilleren min kjøpte jeg fordi en plateanmelder sa at den var “skamløst funky”.

(Altså, teknisk sett er det ikke en platespiller. Ingenting snurrer. Sånn er det i disse eple-tider.) Skamløst funky? Hva er det med funk som skulle egge til skam?

Burde jeg være flau som liker funk? Jeg tror et hint kan ligge i hva som skjer hvis man spiller funk lavt. Eller hvis man spiller det når man blir tvunget til å sitte stille. Funk blir nemlig fryktelig ensformig! Hvorfor det? Jo, altså (hvis jeg kan ta på lektorstemmen min et lite øyeblikk her), det er en grunnleggende forskjell på hvordan funk er bygd opp og hvordan det aller meste av musikken vi hører på er grunnlagt. Klassisk musikk (etter barokken ihvertfall), og pop og rock også, får mye av spenningen sin fra ting vi faktisk må ha med hjernen for å verdsette. Forskjellene i tonearter innen en låt, en progresjon som går i veksling mellom vers og refreng – kanskje en solo eller brigde – før utløsningsrefrenget blir gjentatt og tatt til stadig nye høyder. Denne musikken har en liten fortelling i seg.

Les mer →

Av en eller annen grunn har jeg fått en forkjærlighet til folkepopmusikeren Nordstoga. Dette er ikke så typisk meg, ettersom han ikke spiller funk, og ikke spilte inn musikk på 70-tallet… Odd er vel ikke den svarteste musikeren i omløp. Allikevel, jeg liker guten!

Jeg har hørt om folk som synes det er teit når ting blir for Norskt. Jeg er selv blandt de som blir gretten når “norskhet” dukker opp, særlig i politikken. Men, her er det en forskjell – Oddeguten driver ikke politikk! Et flerkulturelt miljø forutsetter at forskjellige tradisjoner bidrar med sine ting – og fornyer seg selv i prosessen.

Jeg leste en anmeldelse av den siste plata hans, og det var en eitrande sinna beskrivelse av hvordan Odd Nordstoga var så mainstream og vanlig. Han er visstnok så mainstream og vanlig at det var undertrykkende og eksluderende for alle som var alternative og ikke passet inn på bygda. Og her har vi kanskje ett av kjerneproblemene i et flerkulturelt samfunn: Mange opplever at bare det å være majoritet er nok til å bli stemplet som undertrykkende. Det er en utfordring som må tas tak i…

Så lenge ikke det blir et krav å kunne synge med på “Lause ting” når man får utdelt sitt første norske pass, så tenker jeg at litt folkekøntripop er med på å gjøre verden litt rikere.

Da, mine damer og herrer, er det på tide å dukke ned i en klassikerdebatt. Vi sosionauter liker jo å utforske rom som mange har utforsket før oss: Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap.

For å snakke om dette på en litt annen måte en vanlig, har jeg lyst til å snakke om hagearbeid, og da særlig hekker. Jeg snubler over dette begrepet i jødisk talmudisk juss. (Man driver da med ditt og datt på en hverdag…) Det fungerer på denne måten: I de grunnleggende skriftene står det en rekke forskrifter og forbud (613 tror jeg) som en ortodoks troende jøde skal forsøke å overholde. Men gjennom 3000 år med tradisjon har de opprinnelige forskriftene ballet på seg gjennom en prosess som blir kalt ”å plante hekker” (eller bygge gjerder). Det innebærer at man lager et mer omfattende forbud som skal sørge for at man ikke engang kommer i nærheten av å bryte det opprinnelige forbudet.

Les mer →

Av og til er det direkte deprimerende å høre på musikk midt i hverdagslivet.

For noen dager siden dro jeg alene til IKEA. Det var ingen lystbetont tur, men utstyrt med en iPod Shuffle så jeg i hvertfall ikke så mørkt på det. Dessuten viste det seg at julen var ankommet IKEA, ifølge de gigantiske strenge bokstavene i sort på grått som sa, ja, nettopp: Julen er her. Jeg satte på podden og stålsatte meg selv.

«He is because he saw it on a commercial break
And if he doesn’t get what he wants then he’ll get a headache
Because he needs it, wants it, almost loves is
He’s here on his own, on globe alone
Here on his own» – Globe Alone, Blur

Les mer →

… og jeg skal si deg hvem du prøver å være.

Litteratur er kanskje blant de vanskeligste tingene i hele verden å snakke om. Ingen annen kultursjanger plasserer deg raskere i det sosiale hierarki.

Jeg har ikke tenkt å problematisere. Bare plassere deg i en bås.

Krimlesere: unnskylder seg gjerne med at de «trenger noe å slappe av med». Er imidlertid opptatt av å forklare at det er stor forskjell på de ulike forfatterne: «Alle vet da at Henning Mankell er mange hakk over Desmond Bagley».

Norsk-lektor gjengen: Det er disse som leser Ibsen, Hamsun, Solstad og kanskje til og med Olav Duun – hvis de virkelig skal plage seg selv. Denne kategorien kjennetegnes av strebere med dårlig strategisk instinkt. Det eneste de oppnår er å bli sett på som wannabees og oppnår null sosial anseelse.

Beat-leserne: dette er det aller kuleste. Dette er dem som leser Wolfe, Burroghs, Kerouac, Hunter S. Thompson etc. Fytti katta disse er kule: Alkohol, road trips og syre… og litt rike menn som oppdager at livet er så mye dypere og mye mer etter at de går på tryne. Denne kategorien (av unge, urbane menn) er veldig opptatt av hvor autentiske og ekte de er som leser disse «motstrømsforfatterne».

Kvinnene: Vel, det er jo dem som faktisk leser da. Ikke menn. Men jeg lager en egen kategori likevel. Disse leser Ullmann, Saabye Christensen og de mest dannede – Hanne Ørstavik. Norsk oppvekst, familetragedier og en god porsjon nærhet.

Sci-fi gutta: De som egentlig ikke leser bøker leser saiens fiksjhon. Kanskje en litt utdøende rase, men Aslak Sira Myre har prøvd på kunstig åndedrett gjennom foreningen !Les. Handler gjerne om teknologi, fremtid, alternative verdener osv.

Du har kanskje tippet hvor jeg er plassert. Hvor skal jeg plassere deg?