Jeg er blitt en elitist. De siste par ukene har jeg brukt mye tid med folk som rett og slett er flinkere enn bermen. Hyggeligere er de også.

De har mer spennende ting å si til meg.  Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!

Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn. 

Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.

Over middag ute med venner dukket det opp en idé som jeg syns bør finne sin plass på denne siden. Utgangspunktet var et instrument som henger rundt halsen på leger.

Stetoskopet oser jo av autoritet, og gjør at hemmelig innvidde (doktorer) kan lytte til hemmelige og gjemte ting i kroppen.

Da tenkte jeg at vårt lille romskip trenger tilsvarende i sitt førstehjelpsskrin. Et sosioskop! Som kan brukes til å utforske hemmeligheter i det sosiale rom.

Så da lurer jeg litt på hva et sosioskop kan gjøre? Kanskje det finnes andre verktøy for sosionauter i hverdagen?

Er det et ansvar vi har? Eller er det falskhet?

Jeg har lært å spille ukulele i litt over ett år nå. Det har vært kjempegøy! For å undersøke hvorfor det har vært så gøy, har jeg invitert den kjente franske revolverjournalisten L’arse inn i mitt hode:

L’arse: Så, Lars. Hvorfor er det så gøy å lære å spille ukulele?

Meg: Jo… jeg tror det er fordi jeg har lært noe nytt! Noe jeg ikke kunne før jeg begynte!

L’arse: Jasså? Så du hadde lyst til å bli noe annet enn det du var?

Meg: Njaaa… Det er vel mer det at det å fokusere på noe, også sakte merke at man blir flinkere rett og slett oppleves godt!

L’arse: Men dette fokuset på prestasjoner og bedring… Er ikke det et tegn på at du ikke følte deg god nok? Hvis du var et helt og harmonisk menneske, så hadde du vel tenkt at “shit au, jeg er bra nok som jeg er. Jeg bare slapper av og ER.”

Les mer →

Er du for kul til å bli revet med?

Jeg blir mer og mer klar over at entusiasme er noe som gir meg glede i livet. Det gjelder både min egen entusiasme og når jeg ser andre være entusiastiske. Det er så bra når folk blir oppslukt i det de fokuserer på der og da! Det er lykkebringende også, det å være i en sånn flyt-tilstand der du er 100% fokusert på noe slik at du glemmer deg selv og din selvbevissthet litt!

Les mer →

Ja kjære venner, da prøver vi med video på sosionautene!

Det er tydelig at jeg kjedet meg, og ikke gadd å skrive analyser av fasthetsmetaforer i KRL-debatter på 90 tallet. Men, siden jeg har forholdet mellom religion og politikk som tema for oppgaven min, tenkte jeg at jeg kunne dele denne sangen som jeg og medsosionaut Kristoffer lagde en gang for leeenge siden. Stoltenberg 1 regjeringen, tror jeg. Jeg syns forøvrig at ukulelen er undervurdert i lovsangskretser, og prøver med dette å gjøre noe med det.

Kunstnerisk nivå er mer på et… inviterende nivå.

Den siste plata jeg har kjøpt som virkelig har fått snurre masse i platespilleren min kjøpte jeg fordi en plateanmelder sa at den var “skamløst funky”.

(Altså, teknisk sett er det ikke en platespiller. Ingenting snurrer. Sånn er det i disse eple-tider.) Skamløst funky? Hva er det med funk som skulle egge til skam?

Burde jeg være flau som liker funk? Jeg tror et hint kan ligge i hva som skjer hvis man spiller funk lavt. Eller hvis man spiller det når man blir tvunget til å sitte stille. Funk blir nemlig fryktelig ensformig! Hvorfor det? Jo, altså (hvis jeg kan ta på lektorstemmen min et lite øyeblikk her), det er en grunnleggende forskjell på hvordan funk er bygd opp og hvordan det aller meste av musikken vi hører på er grunnlagt. Klassisk musikk (etter barokken ihvertfall), og pop og rock også, får mye av spenningen sin fra ting vi faktisk må ha med hjernen for å verdsette. Forskjellene i tonearter innen en låt, en progresjon som går i veksling mellom vers og refreng – kanskje en solo eller brigde – før utløsningsrefrenget blir gjentatt og tatt til stadig nye høyder. Denne musikken har en liten fortelling i seg.

Les mer →