Jeg er blitt en elitist. De siste par ukene har jeg brukt mye tid med folk som rett og slett er flinkere enn bermen. Hyggeligere er de også.

De har mer spennende ting å si til meg.  Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!

Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn. 

Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.

Jeg har den glede å presentere en ung gjestesosionaut som deler noen tanker om hvordan det er å sitte med en raddis og aktivist i hjertet når det er sosialøkonomi på timeplanen. «Er det virkelig nordmenns shoppelyst en rødgrønn regjering bør stimulere akkurat nå?» spør min kjære bror, Sigurd Moskvil Thorsen:

Jeg studerer og skriver om denne økonomiske nedgangen nå for tiden, og merker at jeg blir farget av den grunnleggende holdningen i faget, nemlig at økonomisk vekst er bare bra, og myndigheter må gjøre det de kan for å holde veksten oppe. Samtidig merker jeg at det er noe her som bryter med andre ting jeg mener og står for.

Les mer →

Forfallet er i gang – hva gjør jeg med det?

Jeg innser den brutale nye virkeligheten. Fra nå av handler det om hard jobbing og selvdisiplin.

Frem til tjue holdt det med den naturlige aktiviteten. Da sørget forbrenningen for at ting gikk av seg selv. Nå hopper vekten opp hvis man ikke holder et årvåkent øye.

Betyr det noe? I en gift og småborgerlig tilværelse bør det jo være uvesentlig. Vel. Livet blir dårligere med flere kilo av flere grunner. For det første er det åpenbart at mangel på overskudd gjør at livet går i gamle sirkler. Man tenker færre nye tanker og blir lettere negativ til tilværelsen.

Les mer →

Motivasjon er et ord som har preget undertegnede det siste året. Som noen sikkert har lagt merke til, har ikke motivasjonen vært på topp når det gjelder å delta på sosionautene heller.

Motivasjon er en ond sirkel. Mister du først motivasjonen på ett område, stuper den snart andre steder. Jeg har funnet ut at jeg ikke motiveres av penger – eller – det finnes nok en sum som kunne fått meg til å gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst til, men da tror jeg egentlig ikke det kan kalles motivasjon, men heller lokkemiddel. Det er mye som kan fungere som lokkemidler, mens motivasjon er litt mer komplisert. Jeg leste et eller annet sted at billige frynsegoder som fleksibel arbeidstid og ros ga mer motiverte ansatte enn god overtidslønn og lønnsbonuser. Og det har jo gang på gang blitt slått fast at folk ønsker seg mer ferie, snarere enn mer lønn. Vi motiveres tydeligvis av immaterielle konsepter som tid og ros. I hvert fall så lenge vi har de materielle behovene dekket.

Så hvorfor er egentlig kapitalismens hjul, tilsynelatende, smurt med penger? Hvorfor er det ultimate målet til syvende og sist å øke omsetningen og profitten? Dette skal jo liksom være hele drivkraften i hele systemet, men selv toppledere i multinasjonale selskaper sier jo at de ikke drives av penger, men av gleden av å skape noe.

Så derfor: Burde det ikke være mulig med en form for non-profit kapitalisme hvor kreativitet og arbeidsglede er motivatoren, mens de økonomiske gevinstene blir omfordelt der hvor de grunnleggende materielle behovene ikke er dekket? Eller er jeg kanskje helt hippie nå?

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Konvensjonell visdom sier nei. Reklamen sier ja. Utifra mitt generelle verdigrunnlag mener jeg i prinsippet nei, men har i det siste erfart at som i Tysk grammatikk har også denne regelen unntak. Derfor vil jeg at vi sosionauter skal utvikle et sett med kriterier for hva som gjør en ting lykkebringende på grunnlag av litt kjappt feltarbeid gjennom kollektivt selvstudie. La meg begynne før jeg åpner for innspill: 

Les mer →