Hvem er de som bæsjer på ethvert initiativ?

La meg få presentere konstablene som håndhever Jantelovens klamme grep om det norske samfunn:

Kvalitetskontrolløren
Slår hardt ned på alt som ikke holder høy nok kvalitet. Kvaltiteten er definert av en eksklusiv gruppe som kvalitetskontrolløren ønsker å identifisere seg med. Denne konstabelen møter du ofte i kunst- og kulturmiljøer.

Les mer →

Er du for kul til å bli revet med?

Jeg blir mer og mer klar over at entusiasme er noe som gir meg glede i livet. Det gjelder både min egen entusiasme og når jeg ser andre være entusiastiske. Det er så bra når folk blir oppslukt i det de fokuserer på der og da! Det er lykkebringende også, det å være i en sånn flyt-tilstand der du er 100% fokusert på noe slik at du glemmer deg selv og din selvbevissthet litt!

Les mer →

De blir vel sure i Aftenposten om jeg trykker hele her, så da får vi nøye oss med å linke.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2378753.ece

Hmm… Det har gått så lenge siden sist at jeg har glemt html-en for å lage en fin link…

Men les saken og kommenteér gjerne!

I forrige post prøvde jeg å finne ut hva en hersketeknikk var og ikke var. Jeg tror en bedre fremgangsmåte er å prøve å stille opp noen grenser for hersketeknikkene. Liste opp noen ting som er lov!

Så. Litt inspirert av salige Aristoteles, så skal jeg være kjapp og komme med tre elementer fra retorikken – etos, patos og logos.

Etos: Det er ingen hersketeknikk å være troverdig!
Patos: Det er ingen hersketeknikk å engasjere folk – selv om det er emosjonelt!
Logos: Det er ingen hersketeknikk å argumentere godt!

I tillegg så vil jeg foreslå noen positive regler fra Arne Næss:
- Forsøk så godt som mulig å gjengi fakta på en måte det kan bli enighet om.
- Forsøk så godt som mulig å gjengi motstanderens argumenter på en måte motstanderen er enig i.
- Forsøk så godt som mulig å være presis, slik at ikke dere har forskjellige forståelser av ord og uttrykk.
- Ta utgangspunkt i motstanderens beste argumenter.

Jepps! Der har vi det! Laird’s guide til all kommunikasjon! Ikke kontroversielt, men siden vi ikke lever etter det, kan det jo være verdt å nevne!

Jeg har nettopp lest boka “Hersketeknikk” av Hilde Sandvik og Jon Risdal. Det var en irriterende bok om et viktig tema. Hovedproblemet er at de ikke har noen avgrensende forståelse av hva en hersketeknikk faktisk er – dermed blir det alt mulig, og samtidig ingenting.

Hva er forskjellen på å være usympatisk og å være hersketeknisk? Hva er forskjellen mellom mobbing å hersketeknikk? I tillegg er er flere situasjoner som totalt motstridende situasjoner begge blir hersketekniske. Er noen for uformell med deg? Hersketeknikk. Er noen for formelle med deg? Hersketeknikk. Sandvik og Risdal har rett og slett ikke noe godt svar.

Det tydeligste tegnet på at det egentlig ikke så godt tankearbeid de kommer med, er at de omtrent hele tiden må komme med unntak. “[en annen hersketeknikk er] reaksjonen der begge øyenbrynene beveger seg oppover, som i en slags ukontrollert sjokkreaksjon. VI SER SELVSAGT IKKE BORT FRA AT DET KAN VÆRE BERETTIGET, men ofte er det innstudert.”

(s.134, sosionautisk uthevelse.)

De har vel egentlig ikke noe kriterier for å si hva som er en hersketeknikk, så derfor utarter boken seg til en lang rekke beskrivelser av kjipe situasjoner. Noen av disse fortellingene er OK nok. Jeg kan kjenne meg igjen, og tenke over hva som skjedde. Men de forteller meg ikke hva en hersketeknikk er!

Orginalideen til Berit Ås var en liste på fem hersketeknikker. De var presise beskrivelser hva som skjedde psykologisk med mottakeren, ikke av hvordan de ble utført. Det at de var så få gjorde også at de ble mulige å identifisere og snakke om. Man kan lære seg fem, men Sandvik og Risdal gir oss en lang liste, og med underpunkter og unntak. Noe av aktivismen i orginalen forsvinner når det blir umulig å bygge opp et nytt, kjent ordforråd.

Så til en mer filosofisk kritikk. De påpeker hvordan engasjement kan fungere som en hersketeknikk. De påpeker hvordan inderlighet kan brukes som en hersketeknikk. De påpeker hvordan smil og godt humør kan brukes, hvordan erfaring kan være en hersketeknikk. De har jo rett i det. Men alle de ovenstående kan brukes uten å være hersketekniske.

Det virker på meg som om de ser på hersketeknikk som alt en person forsøker å gjøre for å få sin vilje igjennom, bortsett fra rasjonell argumentasjon.

Det virker på meg som om det eneste som ikke er hersketeknisk er at roboter utveksler rasjonell informasjon, og vips! så vil det beste resultatet komme frem. Det er jo en lang filosofisk tradisjon, det. Det finnes én sannhet, én optimal måte å gjøre ting på, og måten å finne den sannheten er å skrelle vekk alt emosjonelt og irrasjonelt. Det er som de sier at hvis alle var helt rasjonelle, ville også alle vært enige.

Slik er det jo ikke. Vi mennesker er ikke bygd slik. Hva vi synes er rasjonelt er noe vi lærer oss, ikke regler som daler ned fra oven. Folk som snakker om “dialog” i møte med krigerske grupper, eller mellom forskjellige verdensbilder, er enige om at målet er ikke at rasjonell dialog skal føre til enighet, men mer innsikt i situasjonen som fremskaper den andres rasjonelitet.

Så hva bør ligge i en oppførsel for at den skal være hersketeknisk? Jeg lurer på om siste setningen i sitatet ovenfor gir oss et hint: “Men ofte så er det innstudert.” Ok, så det finnes et skille, og det skille går på autentisitet. Hvis iveren er ekte, så er det greit, hvis den er påtatt så er det en hersketeknikk… Er det sånn det henger sammen?

Jeg er tilbøyelig til å gi inderligheten en sjanse! Er det ekte, så er det ikke hersketeknisk!

Problemet er at autentisitet og intensjoner er umulige å se fra utsiden. Faktisk er det vel ingen som har total oversikt over sine egne intensjoner til enhver tid, uansett. Sandvik og Risdals forsøk til å redusere “god” kommunikasjon til det rent rasjonelle er ihvertfall ikke noen bedre vei. Det vil gå ut over evnen til nytenkning, til kreativitet, til arbeidsglede – til det som gjør tenking og snakking spennende!

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?