Forrige søndag gikk jeg og min forlovede hjem fra brunch da vi plutselig hørte en lyd av noe tungt som traff bakken, etterfulgt av skrik. Det var en mann som hadde fått nok og bestemt seg for at tiden nå var inne til å hoppe ut av vinduet fra 6 etasje og rett ned i fortauet foran oss. Slikt setter tankene igang…

For min forlovede, som jobber i psykiatrien, falt alvoret og ansvaret i hennes arbeid nærmest i hodet på oss. Med min utviklings- og samfunnsøkonomiske bakgrunn gikk tankene først til finanskrise, arbeidsledighet og håpløsheten som følger.

Videre kom tanker om livets verdi og plass i samfunnet. Har vi rett til å brutalt drepe oss selv på en slik måte? I følge Islam er selvmord en av de verste syndene man kan begå fordi man fornekter Guds største gave. Andre ser det som et sykdomstegn ved samfunnet eller en personlig tragedie. Ofte frambringer det skam, skyldfølelse og sinne blant dem som er igjen. Men hvem vet hvordan det føles for protagonisten selv? Kanskje er det en ‘empowering’ og modig beslutning om endelig å ta fullt ansvar for sitt liv, og død?

Her kommer et kommentarbasert innlegg! Jeg tenkte jeg skulle ta opp Egoistens utfordring i forrige post – “hva er en dyp samtale?” Jeg burde kanskje svart i kommentarfeltet, men jeg tenkte det er greit om det skjer noe sommeraktig her på sosionautene.

Jeg foreslår at det finnes to typer samtaler som ofte blir kalt “dype.” Den ene typen skjer på et så vanskelig/obskurt nivå, at de som deltar får muligheten til å føle seg bedre enn andre. Dette er den slemme versjonen.

Den andre typen samtale som blir kalt “dyp” er den som rører ved viktige emosjonelle strenger hos de som snakker sammen.

Et problem er at folks emosjonelle liv ofte er ganske individuelt – med andre ord, du må kjenne samtalepartneren ganske godt for å få det “dypt” nok til å treffe de emosjonelle strengene – og dette kan også virke eksluderende.

Ingen av de to ovenfor passer så godt på fest, synes jeg. Så jeg vil slå et slag for den brede samtalen på fest – heller enn den dype! Den brede samtalen hopper fra høyt og lavt – går i en retning for plutselig å snu – og snirkler seg innom alle de som vil være med. Dyphet er overvurdert uansett!

Hvor ekkel er du?

Da jeg bodde i kollektiv med noen av mine sosionautkolleger endte vi i et ubehagelig klammeri. Vi var uenig om hva som var ekkelt. Denne gang spesielt knyttet til vårt felles toalett. Det gjaldt dolektyre.

Mot hverandre stod to hovedfronter: i det ene hjørnet var dem som mente man kunne bringe en avis på do og ut igjen. I det andre var dem som synes at hvis den først var kommet inn der, burde den aldri igjen se dagens lys.

Dette berørte de litt ubehagelige sidene av et bofelleskap. Verken eklas eller hygienepedant er en ønsket merkelapp.

Nå scorer jeg relativt lavt på hygienestandarder ellers. For eksempel er jeg blant dem som stadig vekk raper i offentlige sammenhenger (noen ganger opptil flere ganger) uten at jeg selv merker det … Det gjør imidlertid andre.

Så. Er du en eklas?

”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”

Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.

Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:

”Alkymisten” av Paulo Coelho

”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.

”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.

”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.

Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.

Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.

Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?

Desember teller ikke. Dermed kan vi slå fast at jeg har hatt det veldig bra helt siden juni. Grunnene til lykken, derimot, har vært forskjellige.

Fra juni til November hadde jeg roen. Lave skuldre, god tid, laidback holdning – litt sånn meditativt egentlig. Jeg hadde folk rundt meg som kjente meg godt og som jeg kjenner godt. Jeg hadde en følelse av at jeg ikke trengte å bevise noe som helst – jeg var bra nok som jeg var.
Jeg tenker meg at det var en slags østlig lykke, en buddha-aktig avslappethet.

Les mer →

Det motsatte av en mann er ikke en kvinne. Det er en gutt.

Hva skjer hvis vi forfølger denne tanken? Det er et sosionautisk ideal å finne nye innfallsvinkler til ting, gjerne innfallsvinkler som gjemmer seg i forgrunnen, og dette tror jeg er en slik en. Hvis vi tenker oss Menn som det motsatte av Kvinner, tenker vi fort på klisjéer om raske biler, brunst, fotball og øl. Får vi frem gjemte, men mer interessante, tanker om maskulinitet hvis vi snur litt på motsetningene?

Det å bli voksen har utrolig mye med kjønn og gjøre. Ja, jeg vet at alle vet det med en gang de tenker på det, men har du tenkt på det? Jeg hadde det ikke. Ideer om hva som gjør at jeg ikke lenger er et barn. Et ord som dukker opp er selvstendighet, å være sin egen person. Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa. Ikke si som andre, ikke være like glad. Likeglad, mener jeg.
Les mer →