Jeg var nettopp gjest hos et godt vennepar noen dager. Vertinna, ei god venninne, hadde et slags prosjekt om å gjøre meg til et bedre menneske. I allefall ble jeg hele tiden satt til å gjøre ting jeg er dårlig til (lage mat, for eksempel), og generelt svare for mine dårlige egenskaper og utfordret til å legge en slagplan for å utbedre de.

Føkk ju, tenkte jeg. Alle får det mye bedre om jeg kan bidra med det jeg er flink til (vaske opp, for eksempel). Jeg hveste i mitt stille sinn.

Les mer →

Fra tid til annen tar jeg meg selv i å oppføre meg som om  jeg føler det jeg har lyst til å føle. Vi tenker jo stort sett at oppførselen følger av humøret. Men kan vi snu på rekkefølgen? Kan vi bli glade av å sette på oss et smil? Kan vi bli forelska av å kline? Hvor langt skal man strekke strikken?

Hvis jeg er på kino og ser på en komedie, så har jeg lyst til å ha det kjempegøy. Jeg vil at det skal være en bra film. Så jeg ler masse, slår meg på låret og i det hele tatt. (Ved en anledning slo jeg handa i panna så brillene knakk over nesa… De bak meg prikket meg på skulderen og gav meg en halv brille… “er denne din?”) Når filmen er ferdig går vi ut av kinoen, og jeg er ganske kritisk til den. Men – de to timene ble bedre av at jeg lo mye og surmulte lite. Les mer →

Er det et ansvar vi har? Eller er det falskhet?

Jeg har lært å spille ukulele i litt over ett år nå. Det har vært kjempegøy! For å undersøke hvorfor det har vært så gøy, har jeg invitert den kjente franske revolverjournalisten L’arse inn i mitt hode:

L’arse: Så, Lars. Hvorfor er det så gøy å lære å spille ukulele?

Meg: Jo… jeg tror det er fordi jeg har lært noe nytt! Noe jeg ikke kunne før jeg begynte!

L’arse: Jasså? Så du hadde lyst til å bli noe annet enn det du var?

Meg: Njaaa… Det er vel mer det at det å fokusere på noe, også sakte merke at man blir flinkere rett og slett oppleves godt!

L’arse: Men dette fokuset på prestasjoner og bedring… Er ikke det et tegn på at du ikke følte deg god nok? Hvis du var et helt og harmonisk menneske, så hadde du vel tenkt at “shit au, jeg er bra nok som jeg er. Jeg bare slapper av og ER.”

Les mer →

Er du for kul til å bli revet med?

Jeg blir mer og mer klar over at entusiasme er noe som gir meg glede i livet. Det gjelder både min egen entusiasme og når jeg ser andre være entusiastiske. Det er så bra når folk blir oppslukt i det de fokuserer på der og da! Det er lykkebringende også, det å være i en sånn flyt-tilstand der du er 100% fokusert på noe slik at du glemmer deg selv og din selvbevissthet litt!

Les mer →

Kanskje er dette område jeg liker aller minst å diskutere.

Fuktige aftener har fortsatt en grensesprengenede karakter. En slags manifestasjon over at du fortsatt holder småborgerligheten på en armlengdes avstand. Alle vet at en reduksjon i konsum er første tegn på at du er i ferd med å bli til en stasjonsvogn.

Hvis man er ung og suksessfull og kommer seg opp om morgenen… leverer varene. Er dynamisk, kreativ og alltid i front. Spiller det da noen rolle hvor mye en drikker?

En kompis utfordret meg en gang på den ubehaglige siden: “Men hva hvis en av dine venner ligger an til å bli alkholiker… har du tenkt å ta ansvar da? Har du tenkt å sette ned foten? Har du tenkt å gjøre noe for å redusere ditt og dine venners konsum og ikke ta initiativ til drikking? Har du ansvar for at du ikke gjør andre til en alkoholiker?”

Jeg svarte som en glad-liberalist: “Folk må ta ansvar for seg selv” “Hvis jeg skal gå rundt å tenke slik, må jeg gjøre det på alle mulige områder, det nytter bare ikke”.

Er i ettertid litt usikker på om argumentene mine egentlig holder. Er alkokonsum blitt et slags tabuområde?

Og idag var en slik dag i New York City. Jeg våknet sent, var litt rastløs og hadde et sterkt behov for å komme meg ut. Jeg ville få noe ut av søndagen min. Frokosten gikk bra, men så tok uflaks og dårlige beslutninger overhånd.

Jeg hoppet på Subwayen og dro til China Town hvor jeg hadde hørt rykter om en nyttårsparade for å feire inngangen til Rotteåret. Jeg gikk av på Canal Street og ble møtt med snøstorm og vind som gikk rett igjennom kroppen. Jeg hadde på meg for lite klær fra kvelden før og var stivfrossen innen sekunder. Viljestyrke og iver etter kinesisk nyttårsfeiering tok meg videre, men desverre uten lykke. Det viste seg at jeg var ca en halvtime for sent ute og alt som var igjen var mengder av konfetti på den våte snødekte bakken.

Vel tenkte jeg, da får vi finne på noe annet. Etter tips fra Gary som jeg bor hos, satte jeg snuten i retning New York Transit Museum som inspirerte siste plate cover til Gary’s band: www.theladybugtransistor.com. Etter mer snøstorm fant jeg omsider fram – 5 minutter før det stengte. Hva gjør jeg nå tenkte jeg og gikk igjen ut i kulda. Klokken var blitt fem og jeg snublet inn på en kino i søken etter varme og underholdning. Jeg var ved godt mot fordi det fortiden er flere filmer jeg gjerne vil se – som There will be blood, I’m not there, No country for old men – og jeg tenkte kanskje jeg skulle ha litt flaks. Men nei, det eneste som gikk var Roscoe Jenkins. Hva skal jeg si… den er humreverdig på det beste, og da er jeg romslig. Det merkelige var at det virket som alle andre i salen syntes den var hysterisk morsom (det pleier jo å være jeg som ler høyest…)

Etter kinoen la jeg veien hjem til sør Brooklyn. Trodde jeg. Da jeg måtte bytte tog ruslet jeg like gjerne på et i motsatt retning. På dette tidspunkt var jeg fullstending oppslukt i Solitaire på iPoden min og merket ikke hvor jeg var på vei før jeg var langt oppe på Manhattan… kald og trøtt fant jeg omsider riktig tog og kom meg tilslutt hjem.

I etterpåklokskapens ånd skulle jeg ønske jeg aldri hadde forlatt sengens lune varme. Men jeg stod jo opp, og to fine ting kom ut av denne dagen allikevel:
1) Jeg klarte og legge en hel kabal på iPod, og
2) Jammen klarte jeg å skrive jeg et lite innlegg på Sosionautene etter mange måneders stillhet.

Så med denne lille historien vil jeg gjerne ønske all et Godt Nytt Rottår!