Jeg har den glede å presentere en ung gjestesosionaut som deler noen tanker om hvordan det er å sitte med en raddis og aktivist i hjertet når det er sosialøkonomi på timeplanen. «Er det virkelig nordmenns shoppelyst en rødgrønn regjering bør stimulere akkurat nå?» spør min kjære bror, Sigurd Moskvil Thorsen:

Jeg studerer og skriver om denne økonomiske nedgangen nå for tiden, og merker at jeg blir farget av den grunnleggende holdningen i faget, nemlig at økonomisk vekst er bare bra, og myndigheter må gjøre det de kan for å holde veksten oppe. Samtidig merker jeg at det er noe her som bryter med andre ting jeg mener og står for.

Les mer →

Siden Bush stjal valgseieren fra Gore for 8 år siden har liberale Europeere brukt mye tid på å se ned på «dumme og trangsynte» amerikanere som kunne finne på stemme på Bush to ganger.

Det var derfor ingen overraskelse at Obama ble de samme europeernes håp for Amerika da han dukket opp på den politiske arenaen. Denne uken vant håpet, som Obama selv utrykte det.

Les mer →

Sentrumspolitikk og kampen for sentrumsvelgerne kommer ofte under kritikk for aa vaere utvannet, uten meninger, prinsipploes og kjedelig. Naar jeg sier ’sentrum’ snakker jeg ikke om bestemte norske partier eller norske regejeringsalternativ, ’sentrum’ brukes istedet som begrep for aa beskrive at mer og mer av den virkelige politikken som betyr noe for folk ikke skjer paa de ideologiske flankene, men istedet gjennom et vanskelig samspill av forskjellige meninger paa midten. Jeg mener dette er et fenomen som utspiller seg verden over, og som jeg synes virkelige radikaler boer forsvare, feire og forme. Her er tre grunner:

1. Revolusjon gjoer ikke ting bedre over natta. Dette pleide aa vaere et argument fra hoeyresiden for hvorfor kommunistene ikke bare tok feil ideologisk, men var ogsaa farlige paa grunn av deres tro paa denne feilslaatte forandringstrategien. Situasjonen i Irak viser at argumentet bestaar, om man er hoeyre eller venstre vridd. Revolusjonistisk forandring over natten gjennom suveren militaermakt gjorde ikke situasjonen saa mye bedre for vanlige Irakere. Forandring tar tid, krever samarbeid og deltakelse.

2. Ytterpunkter er forenklelser som oeker konfliktnivaaet mellom folk. Et godt eksempel paa dette er Europas Islam-debatt som i stor grad domineres av ytterpunkter: hatpredikanter med en svaert saer og voldsforherligende tolkning av Islam paa i det ene hjoernet, venstreorienterte toleranseforkjempere som har for vane aa beskylde alle med andre meninger for rasisme i det andre, og dogmatiske forsvarere av saakalte ‘vestlige verdier’ som mener alt utover fordoemmelse er naivt, i det tredje hjoernet. Alle disse ytterpunktene unngaar sentrum, det vanskelig sentrum, hvor de virkelige dilemmaene gjoeres tydelige og hvor loesninger kan diskuteres.

3. I naturen er det forholdet, eller skjaeringspunktet, mellom forskjellige dyr og planter som gir det beste grunnlaget for liv. Politiske ytterpunkter kan i denne sammenhengen sammenliknes med monokulturer – svaert saarbare, kunstig framstilt og basert paa industriell logikk. I naturen derimot er selv de mest motstridene arter ofte direkte avhengig av hverandre – som et grassjorde og en skog. Paa overflaten ser det ut som et null-sum forhold: jo mer grassjorde, jo mindre skog, og motsatt. Men i praksis trives begge best i naerheten av hverandre, og det er i skjaeringspunktet, der skog og grassjorde moetes, og blandes, at man finner mest liv – baade planter og dyr.

Har jeg rett eller er dette bare tomme unnskyldninger for aa legge fra meg aktivist uniformen og roperten, og heller gaa i dress og slips hver dag? Eller er det denne aapenbaringen som betyr at man begynner aa bli ‘voksen’… eller hvertfall naermer seg 30?

Motivasjon er et ord som har preget undertegnede det siste året. Som noen sikkert har lagt merke til, har ikke motivasjonen vært på topp når det gjelder å delta på sosionautene heller.

Motivasjon er en ond sirkel. Mister du først motivasjonen på ett område, stuper den snart andre steder. Jeg har funnet ut at jeg ikke motiveres av penger – eller – det finnes nok en sum som kunne fått meg til å gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst til, men da tror jeg egentlig ikke det kan kalles motivasjon, men heller lokkemiddel. Det er mye som kan fungere som lokkemidler, mens motivasjon er litt mer komplisert. Jeg leste et eller annet sted at billige frynsegoder som fleksibel arbeidstid og ros ga mer motiverte ansatte enn god overtidslønn og lønnsbonuser. Og det har jo gang på gang blitt slått fast at folk ønsker seg mer ferie, snarere enn mer lønn. Vi motiveres tydeligvis av immaterielle konsepter som tid og ros. I hvert fall så lenge vi har de materielle behovene dekket.

Så hvorfor er egentlig kapitalismens hjul, tilsynelatende, smurt med penger? Hvorfor er det ultimate målet til syvende og sist å øke omsetningen og profitten? Dette skal jo liksom være hele drivkraften i hele systemet, men selv toppledere i multinasjonale selskaper sier jo at de ikke drives av penger, men av gleden av å skape noe.

Så derfor: Burde det ikke være mulig med en form for non-profit kapitalisme hvor kreativitet og arbeidsglede er motivatoren, mens de økonomiske gevinstene blir omfordelt der hvor de grunnleggende materielle behovene ikke er dekket? Eller er jeg kanskje helt hippie nå?

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Konvensjonell visdom sier nei. Reklamen sier ja. Utifra mitt generelle verdigrunnlag mener jeg i prinsippet nei, men har i det siste erfart at som i Tysk grammatikk har også denne regelen unntak. Derfor vil jeg at vi sosionauter skal utvikle et sett med kriterier for hva som gjør en ting lykkebringende på grunnlag av litt kjappt feltarbeid gjennom kollektivt selvstudie. La meg begynne før jeg åpner for innspill: 

Les mer →