Sentrumspolitikk og kampen for sentrumsvelgerne kommer ofte under kritikk for aa vaere utvannet, uten meninger, prinsipploes og kjedelig. Naar jeg sier ’sentrum’ snakker jeg ikke om bestemte norske partier eller norske regejeringsalternativ, ’sentrum’ brukes istedet som begrep for aa beskrive at mer og mer av den virkelige politikken som betyr noe for folk ikke skjer paa de ideologiske flankene, men istedet gjennom et vanskelig samspill av forskjellige meninger paa midten. Jeg mener dette er et fenomen som utspiller seg verden over, og som jeg synes virkelige radikaler boer forsvare, feire og forme. Her er tre grunner:

1. Revolusjon gjoer ikke ting bedre over natta. Dette pleide aa vaere et argument fra hoeyresiden for hvorfor kommunistene ikke bare tok feil ideologisk, men var ogsaa farlige paa grunn av deres tro paa denne feilslaatte forandringstrategien. Situasjonen i Irak viser at argumentet bestaar, om man er hoeyre eller venstre vridd. Revolusjonistisk forandring over natten gjennom suveren militaermakt gjorde ikke situasjonen saa mye bedre for vanlige Irakere. Forandring tar tid, krever samarbeid og deltakelse.

2. Ytterpunkter er forenklelser som oeker konfliktnivaaet mellom folk. Et godt eksempel paa dette er Europas Islam-debatt som i stor grad domineres av ytterpunkter: hatpredikanter med en svaert saer og voldsforherligende tolkning av Islam paa i det ene hjoernet, venstreorienterte toleranseforkjempere som har for vane aa beskylde alle med andre meninger for rasisme i det andre, og dogmatiske forsvarere av saakalte ‘vestlige verdier’ som mener alt utover fordoemmelse er naivt, i det tredje hjoernet. Alle disse ytterpunktene unngaar sentrum, det vanskelig sentrum, hvor de virkelige dilemmaene gjoeres tydelige og hvor loesninger kan diskuteres.

3. I naturen er det forholdet, eller skjaeringspunktet, mellom forskjellige dyr og planter som gir det beste grunnlaget for liv. Politiske ytterpunkter kan i denne sammenhengen sammenliknes med monokulturer – svaert saarbare, kunstig framstilt og basert paa industriell logikk. I naturen derimot er selv de mest motstridene arter ofte direkte avhengig av hverandre – som et grassjorde og en skog. Paa overflaten ser det ut som et null-sum forhold: jo mer grassjorde, jo mindre skog, og motsatt. Men i praksis trives begge best i naerheten av hverandre, og det er i skjaeringspunktet, der skog og grassjorde moetes, og blandes, at man finner mest liv – baade planter og dyr.

Har jeg rett eller er dette bare tomme unnskyldninger for aa legge fra meg aktivist uniformen og roperten, og heller gaa i dress og slips hver dag? Eller er det denne aapenbaringen som betyr at man begynner aa bli ‘voksen’… eller hvertfall naermer seg 30?

Ordene vi bruker når vi har lyst til å gjøre noe med verden er viktige. Hva er best? Å tenke nytt, eller å mobilsere rundt kjente tanker?

En del ord er signalord som flagger politisk tilhørighet og tradisjon. «Imperialisme» er et slikt ord. «Nyliberalisme» er et annet. Å få slike ord inn i en kampanje gjør at umiddelbart ekskluderer folk i sentrum eller fornuftige høyrefolk som ellers kunne vært enige

Les mer →

Folks debatteknikk er morsom sosial analyse. La meg starte med å dele menneskeheten i to kategorier:

1)Den redelige fundamentalist: ”Din verdensanskuelse stinker så jævlig av sosialistisk ræl at det ikke er noen grunn til å høre på et ord du har å si”, eller eventuelt: ”Det kan du bare drite i. Markedsøkonomien har aldri – og da mener jeg aldri – ført noe godt med seg. Det samme gjelder for øvrig USA”

2)Den sleipe debattfisken: ”Ja, det er jeg helt enig. Og i forlengelsen av dette…”. Fortsetter så med: a)et poeng som står i rak motsetning til det du har prøvd å si, eller b)bruker en liten flik av det du sier og tar hele deg til inntekt for sitt syn.

Jeg foretrekker Den redelige fundamentalist. Jeg føler nemlig ofte jeg må gå tilbake i Den sleipe debattfiskens argument for å nøste opp og skille ut hva jeg faktisk mener, hvilket er en slitsom øvelse.

Vedkomne som har vridd argumentene mine tror enten vi er helt enig, eller vet at det ikke er tilfelle, men bruker meg som sannhetsvitne for hele sin egen argumentasjon. En behagelig hersketeknikk, fordi folk (jeg) ikke orker å drive med omfattende oppklaringer.

Mamma har det med å finne bra ting å bygge opp aggresjon mot. Det nyeste og beste hatobjektet er det faktum at Norge har noe som heter «Fremmedordbok».

«Honestly» sier hun. «How many of the words you use daily started up as words within the Norwegian borders? Every single word is a bloody fremmedord. How on earth can you divide a language into proper words and fremmedwords?» Hun har jo helt rett, synes nå jeg! Greit nok at noen ord ikke er norske. Men det er jo ikke det som er fremmedord, fremmedord er ord som er norske, men som (fortsatt) ikke føles norske.

Det kan se ut som om Norge ikke er så veldig glad i å ta innover seg at hverdagen i Norge gjennomsyres av folk, ord, gjenstander, ideer og mye mye mer som ikke lett lar seg dele inn i heltnorsk, littnorsk og ikkenorsk. «Fremmedkulturelle norske statsborgere» er en idé som ligner på idéen fremmedord. Rare greier.

Les mer →

Den politiske venstresiden og den konservative kristne høyresiden hater hverandre som pesten, men kanskje er de likere enn de tror?

La oss starte med det kuriøse. Både de «superkristne» og den «ekte venstresiden» har som regel problemer med å samarbeide, derfor deler de seg gjerne i mindre enheter. Vi får for eksempel blant de kristne frikirker: «Livets vann» som deler seg i menighetene «Levende hjerte» og «Brølende sau». Disse deler seg igjen i «Hjertets liv», «Livets hjerte», «Sauens brøl» og «Lammets kvekk».

Les mer →

Min kjære bestemor og hennes søster er begge pillarer i den lokale indremisjonsforeningen.

Nå heter det Normisjon, men de er pillarer uansett. Siden de er fra det blide sørland uttaler de personlig pronomen første person flertall slik: «Mi». Ettersom jeg og farmor og søstera er alle del av samme diskuterende familie, hender det titt og ofte at vi er i vennlig disputt. Et stykke på vei synes de eldre at det er gøy og spennende å høre hva yngre generasjoner har å bidra med, men av og til går jeg for langt. Da møter jeg denne reaksjonen: «Mi syns ikkje det e så greit». Dette gjelder slike ting som prester fra Teologisk Fakultet (i motsetning til det mer konservative Menighetsfakultetet), homofile eller muslimer i nabolaget.

En ting er det at verden deles kjapt inn i «greit» og «ikkje så greit», men det jeg synes det er virkelig sosionautisk interessant, er «mi».

Les mer →