Ja kjære venner, da prøver vi med video på sosionautene!

Det er tydelig at jeg kjedet meg, og ikke gadd å skrive analyser av fasthetsmetaforer i KRL-debatter på 90 tallet. Men, siden jeg har forholdet mellom religion og politikk som tema for oppgaven min, tenkte jeg at jeg kunne dele denne sangen som jeg og medsosionaut Kristoffer lagde en gang for leeenge siden. Stoltenberg 1 regjeringen, tror jeg. Jeg syns forøvrig at ukulelen er undervurdert i lovsangskretser, og prøver med dette å gjøre noe med det.

Kunstnerisk nivå er mer på et… inviterende nivå.

De blir vel sure i Aftenposten om jeg trykker hele her, så da får vi nøye oss med å linke.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2378753.ece

Hmm… Det har gått så lenge siden sist at jeg har glemt html-en for å lage en fin link…

Men les saken og kommenteér gjerne!

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Hvorfor er det sånn at vi kan kritisere noe bare ved å påpeke hva det er? Übereksempelet på dette er jo årstall: “Det er jo bare så 2004.” Bortsett fra årstall er det en hel rekke andre ting som får samme skjebne. “Haha, det er jo skikkelig folkehøgskole” eller “Hjelp, det var jo skikkelig Ten Sing.”

Les mer →

«Når alt er like gyldig, blir alt likegyldig.» En gammel klassiker av en linje som senest ble brukt av gammelkonservative Jon Kvalbein. Han snakket om Bostadutvalget som skal vurdere skolens og barnehagens formål.

Stakkaren var vel redd for at den nye formålsparagrafen skulle si noe sånt som: «Den norske opplæringa skal fremelske at alt er helt greit, altså. Så lenge du føler det fint inni deg.»

Det er altså kulturrelativismen som er den store stygge ulven her. Jeg for min del ser ingen moralske problemer med at jeg, som hvit, middelklassemann kan fordømme andre så mye jeg bare vil. Jeg skulle gjerne hatt litt flere ildkuler for min egen del. Fordømming er ikke moralsk galt, derimot er det er ofte ustrategisk og hult symbolsk.
Les mer →

Uten sekk og aske skal du bare drite i å mene noe om barna i Afrika.

Etter en drøy foredragsrekke for Kirkens Nødhjelp innser jeg en ting: jo mer shabby jeg fremstår jo mer troverdighet får jeg. Det er en floskel, men den er sann.

Å engasjere seg for verdens fattige har aldri vært en enkel sak. Du trenger nemlig troverdighet. Denne merkelappen kan du opparbeide deg over lang tid, ved å forsake hva vanlige mennesker tar for gitt: middag på restaurant, øl på pub, nye klær, leilighet, bil etc.

Det skal være en link mellom tro og lære liksom. Og den definerer så definitivt ikke du.

Les mer →