Forrige uke kjøpte jeg tøfler. Ja, for jeg er den typen mann: Med kone – som jeg liker å snakke med – og egenoppusset leilighet. For handy skal man jo også være.

Jeg kommer til å ta ut maks pappaperm dersom jeg blir far. Sykkelen lærte jeg å lappe av mor, mens far lærte meg å lese dikt av Jens Bjørneboe. FHM, The Man Show og Coca-Colas nye brus Zero er ikke laget for menn som meg.

Og det er helt greit. FHM lar jeg være å kjøpe. The Man Show kan jeg unngå ved hjelp av fjernkontrollen. Og Coca-Colas Zero-plakater – «why not girlfriends with zero we need to talk» – kan jeg lukke øynene for når bussen min kjører forbi. Men når kvinner via kommentarer til innlegg her på sosionautene, gir utrykk for en mistanke om at hele dette sosionaut-prosjektet egentlig er et testosteronforetak – ja, da våkner feministen i meg: Så det er sånn det er å bli objektifisert og devaluert på grunn av kjønn?

Les mer →

Uttrykket «skravleklassen» nådde nylig det norske sosiale rom i form av en artikkel i det nye Samtiden av Hedvig Skonhoft Johansen der hun forklarer begrepet som en ny middleklasseelite bestående av urbane, liberale, akademiske og medievokale personer.

Etter en samtale jeg hadde nylig på et skravleklasseutested i Oslo har jeg følt et behov for å presisere at den norske betydningen av begrepet kombinerer elementer fra to forskjellige engelske uttrykk: Chattering classes og political pundits.

Chattering classes er opprinnelig et uttrykk fra 1980-tallets London brukt av Thatchers støttespillere for å marginalisere den intellektuelle urbane eliten de mente hadde skyld i årevis med dårlig Labour-styring og nasjonal økonomisk nedgang. Thatcher ønsket å sette denne klassen på sidelinja for å kommunisere direkte med «vanlige folk» som for eksempel den hardtarbeidene lavere middelklassen og forstadsfolk som ble sett på som viktige stemmemasser.

Les mer →