Hvorfor får jeg dårligere samvittighet av å miste konsentrasjonen i en bok enn i en film?

Det er akkurat som om bøker har en annen status enn film og musikk. Boken skal forstås, tolkes. Det skal leses mellom linjene. Jeg misunner dem som enkelt og greit skummer seg fremover, som ikke legger vekt på å få med seg detaljer.

Les mer →

I serien “bøker som hevder de forandrer livet mitt” kombinert med serien “bøker jeg ikke vedkjenner meg,” skal jeg innrømme at jeg har begynt å luske rundt i selvforbedringshyllene i bokhandler. Foreløpig har det ikke vært så ille – jeg har kjøpt Six Thinking Hats av Edward de Bono, som handler om at man ikke skal ta avgjørelser ved å blande følelser, fakta, fornuft, forhåpninger, bekymringer etc i en gryte – derimot skal man skille de forskjellige elementene – og hvert element har altså en hatt med hver sin farge.

Jeg har også lest en bok om hvorfor vi er så utrolig dårlige til å forutsi fremtiden. Svar: fordi både vi og resten av verden har forandret oss når vi kommer til fremtiden. Hvis du lurer på hvordan du kommer til å like noe som skal skje i fremtiden, bør du spørre andre mennesker som har opplevd det samme. De er, i følge denne boka, likere deg enn du kommer til å være…

Litt mer pinlig, men også mer givende, var perioden jeg hadde i sommer med personlighetstester. Jeg leste en bok som het Typewatching, som baserer seg på Meyers-Briggs testen, som er en test om hva slags menneske du er…

Er du utadvent eller inadvent – sansende eller intuitiv – tenkende eller følende – vurderende eller observerende

Disse kan kombineres på 16 forskjellige måter, og dermed finnes det 16 forskjellige typer mennesker i verden… HAHA! Men jeg elsket å lese det! Det var kjempegøy! Og jeg plaget masse folk rundt meg, analyserte dem, og hadde rødvinssamtaler til langt på natt om egne personlighetstrekk og, ikke minst andres (som oftest usympatiske… hehe) personlighetstrekk!

Jeg sitter å lurer på om jeg rett og slett skal hoppe rett i det og gå for klassikerne: “Hvordan få venner og påvirke folk” – “8 vaner for suksessfulle mennesker” og sist men ikke minst “kvinner er fra Venus, menn er fra Lars.”

Ja, det var mine lesende skittentøyvask! Og jeg har ikke begynt å snakke om troll og gnomer enda, men det er så slitsomt å forsvare…

”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”

Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.

Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:

”Alkymisten” av Paulo Coelho

”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.

”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.

”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.

Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.

Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.

Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?

… og jeg skal si deg hvem du prøver å være.

Litteratur er kanskje blant de vanskeligste tingene i hele verden å snakke om. Ingen annen kultursjanger plasserer deg raskere i det sosiale hierarki.

Jeg har ikke tenkt å problematisere. Bare plassere deg i en bås.

Krimlesere: unnskylder seg gjerne med at de «trenger noe å slappe av med». Er imidlertid opptatt av å forklare at det er stor forskjell på de ulike forfatterne: «Alle vet da at Henning Mankell er mange hakk over Desmond Bagley».

Norsk-lektor gjengen: Det er disse som leser Ibsen, Hamsun, Solstad og kanskje til og med Olav Duun – hvis de virkelig skal plage seg selv. Denne kategorien kjennetegnes av strebere med dårlig strategisk instinkt. Det eneste de oppnår er å bli sett på som wannabees og oppnår null sosial anseelse.

Beat-leserne: dette er det aller kuleste. Dette er dem som leser Wolfe, Burroghs, Kerouac, Hunter S. Thompson etc. Fytti katta disse er kule: Alkohol, road trips og syre… og litt rike menn som oppdager at livet er så mye dypere og mye mer etter at de går på tryne. Denne kategorien (av unge, urbane menn) er veldig opptatt av hvor autentiske og ekte de er som leser disse «motstrømsforfatterne».

Kvinnene: Vel, det er jo dem som faktisk leser da. Ikke menn. Men jeg lager en egen kategori likevel. Disse leser Ullmann, Saabye Christensen og de mest dannede – Hanne Ørstavik. Norsk oppvekst, familetragedier og en god porsjon nærhet.

Sci-fi gutta: De som egentlig ikke leser bøker leser saiens fiksjhon. Kanskje en litt utdøende rase, men Aslak Sira Myre har prøvd på kunstig åndedrett gjennom foreningen !Les. Handler gjerne om teknologi, fremtid, alternative verdener osv.

Du har kanskje tippet hvor jeg er plassert. Hvor skal jeg plassere deg?