Forfallet er i gang – hva gjør jeg med det?

Jeg innser den brutale nye virkeligheten. Fra nå av handler det om hard jobbing og selvdisiplin.

Frem til tjue holdt det med den naturlige aktiviteten. Da sørget forbrenningen for at ting gikk av seg selv. Nå hopper vekten opp hvis man ikke holder et årvåkent øye.

Betyr det noe? I en gift og småborgerlig tilværelse bør det jo være uvesentlig. Vel. Livet blir dårligere med flere kilo av flere grunner. For det første er det åpenbart at mangel på overskudd gjør at livet går i gamle sirkler. Man tenker færre nye tanker og blir lettere negativ til tilværelsen.

Les mer →

Den siste plata jeg har kjøpt som virkelig har fått snurre masse i platespilleren min kjøpte jeg fordi en plateanmelder sa at den var “skamløst funky”.

(Altså, teknisk sett er det ikke en platespiller. Ingenting snurrer. Sånn er det i disse eple-tider.) Skamløst funky? Hva er det med funk som skulle egge til skam?

Burde jeg være flau som liker funk? Jeg tror et hint kan ligge i hva som skjer hvis man spiller funk lavt. Eller hvis man spiller det når man blir tvunget til å sitte stille. Funk blir nemlig fryktelig ensformig! Hvorfor det? Jo, altså (hvis jeg kan ta på lektorstemmen min et lite øyeblikk her), det er en grunnleggende forskjell på hvordan funk er bygd opp og hvordan det aller meste av musikken vi hører på er grunnlagt. Klassisk musikk (etter barokken ihvertfall), og pop og rock også, får mye av spenningen sin fra ting vi faktisk må ha med hjernen for å verdsette. Forskjellene i tonearter innen en låt, en progresjon som går i veksling mellom vers og refreng – kanskje en solo eller brigde – før utløsningsrefrenget blir gjentatt og tatt til stadig nye høyder. Denne musikken har en liten fortelling i seg.

Les mer →

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Hvor ekkel er du?

Da jeg bodde i kollektiv med noen av mine sosionautkolleger endte vi i et ubehagelig klammeri. Vi var uenig om hva som var ekkelt. Denne gang spesielt knyttet til vårt felles toalett. Det gjaldt dolektyre.

Mot hverandre stod to hovedfronter: i det ene hjørnet var dem som mente man kunne bringe en avis på do og ut igjen. I det andre var dem som synes at hvis den først var kommet inn der, burde den aldri igjen se dagens lys.

Dette berørte de litt ubehagelige sidene av et bofelleskap. Verken eklas eller hygienepedant er en ønsket merkelapp.

Nå scorer jeg relativt lavt på hygienestandarder ellers. For eksempel er jeg blant dem som stadig vekk raper i offentlige sammenhenger (noen ganger opptil flere ganger) uten at jeg selv merker det … Det gjør imidlertid andre.

Så. Er du en eklas?

Hvorfor er det lettere å ha sex med noen enn å holde dem i hånden?

Med min søndagsskolebakgrunn ser jeg jo muligheten for at jeg kommer til å bli klippet ned før argumentene får trillet rundt på banen, men jeg prøver likevel.

Man får lov til å ha seg med hvem man vil, når man vil. Her er terskelen relativt lav. Man kan også snakke så mye man vil om det.

Les mer →