Forfallet er i gang – hva gjør jeg med det?

Jeg innser den brutale nye virkeligheten. Fra nå av handler det om hard jobbing og selvdisiplin.

Frem til tjue holdt det med den naturlige aktiviteten. Da sørget forbrenningen for at ting gikk av seg selv. Nå hopper vekten opp hvis man ikke holder et årvåkent øye.

Betyr det noe? I en gift og småborgerlig tilværelse bør det jo være uvesentlig. Vel. Livet blir dårligere med flere kilo av flere grunner. For det første er det åpenbart at mangel på overskudd gjør at livet går i gamle sirkler. Man tenker færre nye tanker og blir lettere negativ til tilværelsen.

Les mer →

Så ville jeg jublet hemningsløst over den nye ekteskapsloven! I stedet for å male fanden på låveveggen med å fortelle om hvordan samfunnets celle, Det hellige ekteskapet, kommer til å rakne, så burde de klappe seg fornøyd på skulderen.

Familien og ekteskapet står nemlig sterkere enn noen gang. De har vist seg slitesterke. I stedet for å knuses for å være undertrykkende og for de få, vellykkede og normale, har de gjort som stemmeretten: Stadig utvidet seg, stadig fått med seg flere, og dermed blitt bedre og sterkere.

På 70-tallet ville man knuse det patriarkalske ekteskapet og den borgerlige familien. Samboerskapet skulle frigjøre kjærligheten fra sorenskriverens papirmølle. Men i stedet for å erstatte ekteskapet er samboerskapet blitt den nye forlovelsen – et trinn på samlivskarriæren.

Den nye ekteskapsloven er en stor seier for menneskeverdet, for like muligheter og for kampen mot diskriminering. Men det er også en seier for ekteskapet. I stedet for å stå på barrikadene for å bli kvitt undertrykkende samlivsinstitusjoner, har kampene stått for å utvide og styrke familien, for å styrke og utvide ekteskapet sin legitimitet. De revolusjonære som skulle rive ned familien, snudde og slåss i stedet for retten til å være en familie på nye måter.

De som hevder at de slåss for “familieverdier” står i mot de som har sett verdien av å få være familie! Hvis de konservative ser seg om, og ikke bare blir sure på de vanlige synderne, så ser de at familien og ekteskapet står sterkere enn noen gang. Alle vil jo være med!

Noen er nærmere enn andre

På barneskolen var det lov. Å rangere venner. ”Bestevenn”. Senere ble det mindre lov. Man setter ikke mennesker over hverandre. Vel, kanskje ikke over hverandre, men ved siden av hverandre. I sirkler utover.

Dette handler om klangbunn:

Innerst finner du åndsfrendene som kjenner og behersker alle referansene dine. Halvtenkte tanker og bilder forstås før du har forklart dem helt ut, de lekes videre med og slenges tilbake. Samtalene vandrer enkelt og ubesværet fra høyt til lavt, sårbart og røft. Lengre tid fra hverandre betyr egentlig ikke så mye. Forandring skjer, men rammeverket består

Litt lenger ute er dem du treffer jevnlig, og får mye ut av å være sammen med, uten at hele historien om deg selv nødvendigvis er kjent. De kjenner større bruddstykker og har et mangfoldig bilde, men mangler nyansene som må til for virkelig å forstå hvem du er.

Utenfor der igjen finner du dem som gir deg merkelapper du ikke er helt bekvem med og som reduserer handlingsrom. Enten dødelig seriøst eller bare fjas. For få felles referanser til å bli noe mer.

Anklagene ligger gjerne like om hjørnet:”Du er selektiv”, ”Du gir ikke folk en sjanse”, ”Du er fordomsfull”, ”Du plukker bare folk som er lik deg selv”

Jeg forstår innvendingene. Men de får egentlig ikke så mye å si. Så. Har du en bestevenn?

Hjelp! Jeg tror jeg er i ferd med å bli en emo-fascist!

Jeg har alltid tenkt at når folk er svake og sårbare, så er det et sympatisk trekk, noe som menneskeliggjør. Men i det siste har jeg sett at personer med manglende ryggrad og selvtillit gjør at mennesker rundt dem blir såra. Er det slik at hvis jeg er i stand til å forklare en handling med at den handlende personen er svak, så har jeg også unnskyldt kreket?

Les mer →

Mens det er lett å slenge ut med spydigheter og sarkastiske kommentarer sitter komplimenter for våre neste lenger inne.

Og helt innerst i dette mørke ordskapet henger de positive superlativene. Disse taes fram skjeldnere enn det fine sølvtøyet og langt fra så ofte som bunaden. Dette vil jeg endre!
Les mer →

– en kjærlighetsanalogi.

God fotball er impuls- og følelsesdrevet først, med god taktikk som følgesvenn. Et hvert lag er ute etter seier, score først og helst fort. Offensiv åpning før man kan legge spillet på midtbanen og styre kampen.

Enhver kamp, uavhengig av resultat og kvalitet gir opphav til et sterkt behov for analyse og kommentarer fra både spillerne selv, trenere og tilskuere. Slik kampanalyse inneholder alltid referanser til historie og tidligere kamper. Mangel på faktisk årsakssammenheng har aldri stoppet Arne Scheie fra å trekke paralleller og læring fra forrige ukes seriekampresultat eller tredje spillerbytte under cupfinalen i 1963 for å forklare dagens resultat. Og vi fortsetter å lytte fordi vi vet det har et element av sannhet i seg. For eksempel, hvordan kan det ha seg at nyheten om spillerovergang og kontraktinngåelse på et lag man tidligere var en del kan sette en ut av spill i et lokaloppgjør over et år etter?