Jeg var nettopp gjest hos et godt vennepar noen dager. Vertinna, ei god venninne, hadde et slags prosjekt om å gjøre meg til et bedre menneske. I allefall ble jeg hele tiden satt til å gjøre ting jeg er dårlig til (lage mat, for eksempel), og generelt svare for mine dårlige egenskaper og utfordret til å legge en slagplan for å utbedre de.

Føkk ju, tenkte jeg. Alle får det mye bedre om jeg kan bidra med det jeg er flink til (vaske opp, for eksempel). Jeg hveste i mitt stille sinn.

Les mer →

Jeg er blitt en elitist. De siste par ukene har jeg brukt mye tid med folk som rett og slett er flinkere enn bermen. Hyggeligere er de også.

De har mer spennende ting å si til meg.  Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!

Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn. 

Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.

Fra tid til annen tar jeg meg selv i å oppføre meg som om  jeg føler det jeg har lyst til å føle. Vi tenker jo stort sett at oppførselen følger av humøret. Men kan vi snu på rekkefølgen? Kan vi bli glade av å sette på oss et smil? Kan vi bli forelska av å kline? Hvor langt skal man strekke strikken?

Hvis jeg er på kino og ser på en komedie, så har jeg lyst til å ha det kjempegøy. Jeg vil at det skal være en bra film. Så jeg ler masse, slår meg på låret og i det hele tatt. (Ved en anledning slo jeg handa i panna så brillene knakk over nesa… De bak meg prikket meg på skulderen og gav meg en halv brille… “er denne din?”) Når filmen er ferdig går vi ut av kinoen, og jeg er ganske kritisk til den. Men – de to timene ble bedre av at jeg lo mye og surmulte lite. Les mer →

Av og til er det helt ok å snekre seg en falsk fasade. Selv når den stenger gode venner ute.

La meg først begynne med å være helt uenig med det jeg akkurat skrev: Blant vennene i den innerste sirkelen bør en kunne lufte problemer som gjør livet vanskeligere. Om det så handler om familie, partner eller jobbkolleger. Svært ofte har det en meget god effekt, ved at en blir møtt med forståelse og får ventilert ut dårlig luft.

Jeg tror likevel ikke det er lurt å bruke dette som løsning hver gang. Selv blant sine nærmeste kan det noen ganger være verdt å spørre seg: ”Vil det at jeg nå tar opp dette alvorlige tema med min gode venn(inne) føre meg noe fremover?”

Svaret er ikke alltid ja. I møte med andre mennesker skaper vi ny virkelighet. Den virkelighetsforståelsen som konstrueres i samtalen kan være den du tar med deg hjem og tar valg ut fra. Kanskje forsterkes en irritasjon, når det egentlig var en filleting, kanskje tas den ned når den burde blitt løftet opp.

Da er det bedre å holde masken. Knipe igjen om de vanskelige tingene og la kjeften gå om det enkle.

La det bli av med myten om at en alltid skal snakke om alt!

Er det et ansvar vi har? Eller er det falskhet?

Jeg har lært å spille ukulele i litt over ett år nå. Det har vært kjempegøy! For å undersøke hvorfor det har vært så gøy, har jeg invitert den kjente franske revolverjournalisten L’arse inn i mitt hode:

L’arse: Så, Lars. Hvorfor er det så gøy å lære å spille ukulele?

Meg: Jo… jeg tror det er fordi jeg har lært noe nytt! Noe jeg ikke kunne før jeg begynte!

L’arse: Jasså? Så du hadde lyst til å bli noe annet enn det du var?

Meg: Njaaa… Det er vel mer det at det å fokusere på noe, også sakte merke at man blir flinkere rett og slett oppleves godt!

L’arse: Men dette fokuset på prestasjoner og bedring… Er ikke det et tegn på at du ikke følte deg god nok? Hvis du var et helt og harmonisk menneske, så hadde du vel tenkt at “shit au, jeg er bra nok som jeg er. Jeg bare slapper av og ER.”

Les mer →

Hvor mye skal til før de sentrale byggesteinene smuldrer bort?

Jeg tenker at ting er på plass. Hovedkomponentene som jobb, venner og partner. Men hvor solid er det egentlig? Og hvis en beveger seg inn i en nedadgående spiral, hva er det som stopper meg før alt rakner? Hva er det som skal skape friksjonen som gjør at jeg ikke plutselig er i fritt fall?

Flere i min umiddelbare vennekrets går i terapi. Fra tid til annen opplever jeg atferd hos andre som avviker vesentlig fra det akseptable: ukontrollerte utfall, evigvarende selvmedlidenhet og tunge konspirasjonsteorier.

Les mer →