Men vi er jo egentlig enige…

Det er mye godt å si om folk som er gode til å inngå kompromisser. Mennesker som er løsningsorienterte og ser det store bildet. Jeg er sånn middels god til akkurat det. Ikke spesielt dårlig, ikke spesielt god.

Les mer →

Siden Bush stjal valgseieren fra Gore for 8 år siden har liberale Europeere brukt mye tid på å se ned på «dumme og trangsynte» amerikanere som kunne finne på stemme på Bush to ganger.

Det var derfor ingen overraskelse at Obama ble de samme europeernes håp for Amerika da han dukket opp på den politiske arenaen. Denne uken vant håpet, som Obama selv utrykte det.

Les mer →

Sentrumspolitikk og kampen for sentrumsvelgerne kommer ofte under kritikk for aa vaere utvannet, uten meninger, prinsipploes og kjedelig. Naar jeg sier ’sentrum’ snakker jeg ikke om bestemte norske partier eller norske regejeringsalternativ, ’sentrum’ brukes istedet som begrep for aa beskrive at mer og mer av den virkelige politikken som betyr noe for folk ikke skjer paa de ideologiske flankene, men istedet gjennom et vanskelig samspill av forskjellige meninger paa midten. Jeg mener dette er et fenomen som utspiller seg verden over, og som jeg synes virkelige radikaler boer forsvare, feire og forme. Her er tre grunner:

1. Revolusjon gjoer ikke ting bedre over natta. Dette pleide aa vaere et argument fra hoeyresiden for hvorfor kommunistene ikke bare tok feil ideologisk, men var ogsaa farlige paa grunn av deres tro paa denne feilslaatte forandringstrategien. Situasjonen i Irak viser at argumentet bestaar, om man er hoeyre eller venstre vridd. Revolusjonistisk forandring over natten gjennom suveren militaermakt gjorde ikke situasjonen saa mye bedre for vanlige Irakere. Forandring tar tid, krever samarbeid og deltakelse.

2. Ytterpunkter er forenklelser som oeker konfliktnivaaet mellom folk. Et godt eksempel paa dette er Europas Islam-debatt som i stor grad domineres av ytterpunkter: hatpredikanter med en svaert saer og voldsforherligende tolkning av Islam paa i det ene hjoernet, venstreorienterte toleranseforkjempere som har for vane aa beskylde alle med andre meninger for rasisme i det andre, og dogmatiske forsvarere av saakalte ‘vestlige verdier’ som mener alt utover fordoemmelse er naivt, i det tredje hjoernet. Alle disse ytterpunktene unngaar sentrum, det vanskelig sentrum, hvor de virkelige dilemmaene gjoeres tydelige og hvor loesninger kan diskuteres.

3. I naturen er det forholdet, eller skjaeringspunktet, mellom forskjellige dyr og planter som gir det beste grunnlaget for liv. Politiske ytterpunkter kan i denne sammenhengen sammenliknes med monokulturer – svaert saarbare, kunstig framstilt og basert paa industriell logikk. I naturen derimot er selv de mest motstridene arter ofte direkte avhengig av hverandre – som et grassjorde og en skog. Paa overflaten ser det ut som et null-sum forhold: jo mer grassjorde, jo mindre skog, og motsatt. Men i praksis trives begge best i naerheten av hverandre, og det er i skjaeringspunktet, der skog og grassjorde moetes, og blandes, at man finner mest liv – baade planter og dyr.

Har jeg rett eller er dette bare tomme unnskyldninger for aa legge fra meg aktivist uniformen og roperten, og heller gaa i dress og slips hver dag? Eller er det denne aapenbaringen som betyr at man begynner aa bli ‘voksen’… eller hvertfall naermer seg 30?

De blir vel sure i Aftenposten om jeg trykker hele her, så da får vi nøye oss med å linke.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2378753.ece

Hmm… Det har gått så lenge siden sist at jeg har glemt html-en for å lage en fin link…

Men les saken og kommenteér gjerne!

I forrige post prøvde jeg å finne ut hva en hersketeknikk var og ikke var. Jeg tror en bedre fremgangsmåte er å prøve å stille opp noen grenser for hersketeknikkene. Liste opp noen ting som er lov!

Så. Litt inspirert av salige Aristoteles, så skal jeg være kjapp og komme med tre elementer fra retorikken – etos, patos og logos.

Etos: Det er ingen hersketeknikk å være troverdig!
Patos: Det er ingen hersketeknikk å engasjere folk – selv om det er emosjonelt!
Logos: Det er ingen hersketeknikk å argumentere godt!

I tillegg så vil jeg foreslå noen positive regler fra Arne Næss:
- Forsøk så godt som mulig å gjengi fakta på en måte det kan bli enighet om.
- Forsøk så godt som mulig å gjengi motstanderens argumenter på en måte motstanderen er enig i.
- Forsøk så godt som mulig å være presis, slik at ikke dere har forskjellige forståelser av ord og uttrykk.
- Ta utgangspunkt i motstanderens beste argumenter.

Jepps! Der har vi det! Laird’s guide til all kommunikasjon! Ikke kontroversielt, men siden vi ikke lever etter det, kan det jo være verdt å nevne!

Jeg har nettopp lest boka “Hersketeknikk” av Hilde Sandvik og Jon Risdal. Det var en irriterende bok om et viktig tema. Hovedproblemet er at de ikke har noen avgrensende forståelse av hva en hersketeknikk faktisk er – dermed blir det alt mulig, og samtidig ingenting.

Hva er forskjellen på å være usympatisk og å være hersketeknisk? Hva er forskjellen mellom mobbing å hersketeknikk? I tillegg er er flere situasjoner som totalt motstridende situasjoner begge blir hersketekniske. Er noen for uformell med deg? Hersketeknikk. Er noen for formelle med deg? Hersketeknikk. Sandvik og Risdal har rett og slett ikke noe godt svar.

Det tydeligste tegnet på at det egentlig ikke så godt tankearbeid de kommer med, er at de omtrent hele tiden må komme med unntak. “[en annen hersketeknikk er] reaksjonen der begge øyenbrynene beveger seg oppover, som i en slags ukontrollert sjokkreaksjon. VI SER SELVSAGT IKKE BORT FRA AT DET KAN VÆRE BERETTIGET, men ofte er det innstudert.”

(s.134, sosionautisk uthevelse.)

De har vel egentlig ikke noe kriterier for å si hva som er en hersketeknikk, så derfor utarter boken seg til en lang rekke beskrivelser av kjipe situasjoner. Noen av disse fortellingene er OK nok. Jeg kan kjenne meg igjen, og tenke over hva som skjedde. Men de forteller meg ikke hva en hersketeknikk er!

Orginalideen til Berit Ås var en liste på fem hersketeknikker. De var presise beskrivelser hva som skjedde psykologisk med mottakeren, ikke av hvordan de ble utført. Det at de var så få gjorde også at de ble mulige å identifisere og snakke om. Man kan lære seg fem, men Sandvik og Risdal gir oss en lang liste, og med underpunkter og unntak. Noe av aktivismen i orginalen forsvinner når det blir umulig å bygge opp et nytt, kjent ordforråd.

Så til en mer filosofisk kritikk. De påpeker hvordan engasjement kan fungere som en hersketeknikk. De påpeker hvordan inderlighet kan brukes som en hersketeknikk. De påpeker hvordan smil og godt humør kan brukes, hvordan erfaring kan være en hersketeknikk. De har jo rett i det. Men alle de ovenstående kan brukes uten å være hersketekniske.

Det virker på meg som om de ser på hersketeknikk som alt en person forsøker å gjøre for å få sin vilje igjennom, bortsett fra rasjonell argumentasjon.

Det virker på meg som om det eneste som ikke er hersketeknisk er at roboter utveksler rasjonell informasjon, og vips! så vil det beste resultatet komme frem. Det er jo en lang filosofisk tradisjon, det. Det finnes én sannhet, én optimal måte å gjøre ting på, og måten å finne den sannheten er å skrelle vekk alt emosjonelt og irrasjonelt. Det er som de sier at hvis alle var helt rasjonelle, ville også alle vært enige.

Slik er det jo ikke. Vi mennesker er ikke bygd slik. Hva vi synes er rasjonelt er noe vi lærer oss, ikke regler som daler ned fra oven. Folk som snakker om “dialog” i møte med krigerske grupper, eller mellom forskjellige verdensbilder, er enige om at målet er ikke at rasjonell dialog skal føre til enighet, men mer innsikt i situasjonen som fremskaper den andres rasjonelitet.

Så hva bør ligge i en oppførsel for at den skal være hersketeknisk? Jeg lurer på om siste setningen i sitatet ovenfor gir oss et hint: “Men ofte så er det innstudert.” Ok, så det finnes et skille, og det skille går på autentisitet. Hvis iveren er ekte, så er det greit, hvis den er påtatt så er det en hersketeknikk… Er det sånn det henger sammen?

Jeg er tilbøyelig til å gi inderligheten en sjanse! Er det ekte, så er det ikke hersketeknisk!

Problemet er at autentisitet og intensjoner er umulige å se fra utsiden. Faktisk er det vel ingen som har total oversikt over sine egne intensjoner til enhver tid, uansett. Sandvik og Risdals forsøk til å redusere “god” kommunikasjon til det rent rasjonelle er ihvertfall ikke noen bedre vei. Det vil gå ut over evnen til nytenkning, til kreativitet, til arbeidsglede – til det som gjør tenking og snakking spennende!