Er du ekte?

Det hender jeg støter på rastafolket. Backpackerne. Etnofolket. I en slags uutalt, søtladen hasjbefengt chill-out tone, beveger de seg sakte rundt med sitt uflidde, men likevel akk så tilmålte hårstil. De er i harmoni med seg selv. De har beveget seg bort fra det småborgerlige tjaset og lever mer eller mindre fra hånd til munn langt utenfor stakittgjerdens trange grenser.

Les mer →

Siden Bush stjal valgseieren fra Gore for 8 år siden har liberale Europeere brukt mye tid på å se ned på «dumme og trangsynte» amerikanere som kunne finne på stemme på Bush to ganger.

Det var derfor ingen overraskelse at Obama ble de samme europeernes håp for Amerika da han dukket opp på den politiske arenaen. Denne uken vant håpet, som Obama selv utrykte det.

Les mer →

Og idag var en slik dag i New York City. Jeg våknet sent, var litt rastløs og hadde et sterkt behov for å komme meg ut. Jeg ville få noe ut av søndagen min. Frokosten gikk bra, men så tok uflaks og dårlige beslutninger overhånd.

Jeg hoppet på Subwayen og dro til China Town hvor jeg hadde hørt rykter om en nyttårsparade for å feire inngangen til Rotteåret. Jeg gikk av på Canal Street og ble møtt med snøstorm og vind som gikk rett igjennom kroppen. Jeg hadde på meg for lite klær fra kvelden før og var stivfrossen innen sekunder. Viljestyrke og iver etter kinesisk nyttårsfeiering tok meg videre, men desverre uten lykke. Det viste seg at jeg var ca en halvtime for sent ute og alt som var igjen var mengder av konfetti på den våte snødekte bakken.

Vel tenkte jeg, da får vi finne på noe annet. Etter tips fra Gary som jeg bor hos, satte jeg snuten i retning New York Transit Museum som inspirerte siste plate cover til Gary’s band: www.theladybugtransistor.com. Etter mer snøstorm fant jeg omsider fram – 5 minutter før det stengte. Hva gjør jeg nå tenkte jeg og gikk igjen ut i kulda. Klokken var blitt fem og jeg snublet inn på en kino i søken etter varme og underholdning. Jeg var ved godt mot fordi det fortiden er flere filmer jeg gjerne vil se – som There will be blood, I’m not there, No country for old men – og jeg tenkte kanskje jeg skulle ha litt flaks. Men nei, det eneste som gikk var Roscoe Jenkins. Hva skal jeg si… den er humreverdig på det beste, og da er jeg romslig. Det merkelige var at det virket som alle andre i salen syntes den var hysterisk morsom (det pleier jo å være jeg som ler høyest…)

Etter kinoen la jeg veien hjem til sør Brooklyn. Trodde jeg. Da jeg måtte bytte tog ruslet jeg like gjerne på et i motsatt retning. På dette tidspunkt var jeg fullstending oppslukt i Solitaire på iPoden min og merket ikke hvor jeg var på vei før jeg var langt oppe på Manhattan… kald og trøtt fant jeg omsider riktig tog og kom meg tilslutt hjem.

I etterpåklokskapens ånd skulle jeg ønske jeg aldri hadde forlatt sengens lune varme. Men jeg stod jo opp, og to fine ting kom ut av denne dagen allikevel:
1) Jeg klarte og legge en hel kabal på iPod, og
2) Jammen klarte jeg å skrive jeg et lite innlegg på Sosionautene etter mange måneders stillhet.

Så med denne lille historien vil jeg gjerne ønske all et Godt Nytt Rottår!

Det som var ment som positiv oppmerksomhet blir raskt til plasking i den plumpe pøl.

Kongene av komplimenter vet hva de gjør, for her skal man tråkke forsiktig. La meg advare mot at denne posten blir både kjønnsstereotypisk og tradisjonell.

La meg velge en sekvens hvor avsender ikke kjenner mottaker av kompliment særlig godt og
kommer fra en mann til en kvinne som han ikke er hans partner.

For dem som helst ikke vil tøye konvensjonene for langt (anstendig ung mann):
”Du ser veldig flott ut i den toppen altså”

Den kjipe (femti år gammel påseglet mann til ung kvinne):

”Du får jævla fine mugger i den toppen. Jafs!”

Den diskutable:

”Jeg bare må si det. Du får fantastiske bryster i den toppen”

Er den diskutable diskutabel? Hva er det beste komplimentet av overflatisk art du har fått og hvor går dine grenser?

Noen er nærmere enn andre

På barneskolen var det lov. Å rangere venner. ”Bestevenn”. Senere ble det mindre lov. Man setter ikke mennesker over hverandre. Vel, kanskje ikke over hverandre, men ved siden av hverandre. I sirkler utover.

Dette handler om klangbunn:

Innerst finner du åndsfrendene som kjenner og behersker alle referansene dine. Halvtenkte tanker og bilder forstås før du har forklart dem helt ut, de lekes videre med og slenges tilbake. Samtalene vandrer enkelt og ubesværet fra høyt til lavt, sårbart og røft. Lengre tid fra hverandre betyr egentlig ikke så mye. Forandring skjer, men rammeverket består

Litt lenger ute er dem du treffer jevnlig, og får mye ut av å være sammen med, uten at hele historien om deg selv nødvendigvis er kjent. De kjenner større bruddstykker og har et mangfoldig bilde, men mangler nyansene som må til for virkelig å forstå hvem du er.

Utenfor der igjen finner du dem som gir deg merkelapper du ikke er helt bekvem med og som reduserer handlingsrom. Enten dødelig seriøst eller bare fjas. For få felles referanser til å bli noe mer.

Anklagene ligger gjerne like om hjørnet:”Du er selektiv”, ”Du gir ikke folk en sjanse”, ”Du er fordomsfull”, ”Du plukker bare folk som er lik deg selv”

Jeg forstår innvendingene. Men de får egentlig ikke så mye å si. Så. Har du en bestevenn?

Konvensjonell visdom sier nei. Reklamen sier ja. Utifra mitt generelle verdigrunnlag mener jeg i prinsippet nei, men har i det siste erfart at som i Tysk grammatikk har også denne regelen unntak. Derfor vil jeg at vi sosionauter skal utvikle et sett med kriterier for hva som gjør en ting lykkebringende på grunnlag av litt kjappt feltarbeid gjennom kollektivt selvstudie. La meg begynne før jeg åpner for innspill: 

Les mer →