Forrige søndag gikk jeg og min forlovede hjem fra brunch da vi plutselig hørte en lyd av noe tungt som traff bakken, etterfulgt av skrik. Det var en mann som hadde fått nok og bestemt seg for at tiden nå var inne til å hoppe ut av vinduet fra 6 etasje og rett ned i fortauet foran oss. Slikt setter tankene igang…

For min forlovede, som jobber i psykiatrien, falt alvoret og ansvaret i hennes arbeid nærmest i hodet på oss. Med min utviklings- og samfunnsøkonomiske bakgrunn gikk tankene først til finanskrise, arbeidsledighet og håpløsheten som følger.

Videre kom tanker om livets verdi og plass i samfunnet. Har vi rett til å brutalt drepe oss selv på en slik måte? I følge Islam er selvmord en av de verste syndene man kan begå fordi man fornekter Guds største gave. Andre ser det som et sykdomstegn ved samfunnet eller en personlig tragedie. Ofte frambringer det skam, skyldfølelse og sinne blant dem som er igjen. Men hvem vet hvordan det føles for protagonisten selv? Kanskje er det en ‘empowering’ og modig beslutning om endelig å ta fullt ansvar for sitt liv, og død?

Ja kjære venner, da prøver vi med video på sosionautene!

Det er tydelig at jeg kjedet meg, og ikke gadd å skrive analyser av fasthetsmetaforer i KRL-debatter på 90 tallet. Men, siden jeg har forholdet mellom religion og politikk som tema for oppgaven min, tenkte jeg at jeg kunne dele denne sangen som jeg og medsosionaut Kristoffer lagde en gang for leeenge siden. Stoltenberg 1 regjeringen, tror jeg. Jeg syns forøvrig at ukulelen er undervurdert i lovsangskretser, og prøver med dette å gjøre noe med det.

Kunstnerisk nivå er mer på et… inviterende nivå.

De blir vel sure i Aftenposten om jeg trykker hele her, så da får vi nøye oss med å linke.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2378753.ece

Hmm… Det har gått så lenge siden sist at jeg har glemt html-en for å lage en fin link…

Men les saken og kommenteér gjerne!

”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”

Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.

Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:

”Alkymisten” av Paulo Coelho

”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.

”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.

”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.

Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.

Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.

Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?

I dag leste jeg noe jeg var enig med i Vårt Land! I disse statskirkedager snakkes det mye om en inkluderende folkekirke, og det er jo en fin ting.

Det ville jo være tåpelig å ikke la folk få være en del av den religionen de ønsker å tilhøre.

Men, jeg kommer stadig borti folk som er så ivrige på å ha en inkluderende definisjon av hva det er å være kristen at de insisterer på at jeg, på tross av hva jeg måtte mene selv, faktisk er så god kristen som noen.

Les mer →