Jeg blir fra tid til annen overrumplet av egne reaksjoner. Noen ganger reagerer jeg sterkere, andre ganger svakere, enn jeg hadde trodd.

Denne gangen gjaldt det første. Det kan ha sammenheng med at jeg hadde møtt en av dem som var med på flyet. Kanskje den aller fremste jeg har møtt av KNs partnere. En mann som har deltatt i å skrive en håndvåpenlov som antakelig vil redde mange, mange liv i Brasil fremover. Han lå helt i front i kampen for å hindre spredning av de dødelige håndvåpnene som tar tusenvis av uskyldige liv hvert år.

Men selve reaksjonen begynte egentlig før jeg fikk høre at Pablo og hans kone var på flyet. Det har sikkert sammenheng med egen angst. Angsten forbundet med å sitte 10 000 meter over havet. Følelsen av å overlate egen skjebne fullt og helt til andre mennesker. Følelsen av å våkne opp midt på natten av turbulens og uvær. Det surrealistiske i å sitte i en blikkboks høyt, høyt der oppe.

Akkurat her hjelper de gamle klisjeene godt. Lev livet nå. Ikke vent på noe vakkert som skal skje der fremme. Legg tilside alt som den kjipe pliktfølelsen sier at du bør prioritere. Gjør de tingene som destruktive sosiale rammer ikke tillater deg.

Lev!

Føkk ju, tenkte jeg. Alle får det mye bedre om jeg kan bidra med det jeg er flink til (vaske opp, for eksempel). Jeg hveste i mitt stille sinn.

Allikevel. Når det gjelder hva jeg bør fordype meg i, så tenker jeg at alle, inkludert meg selv, får mer ut av at folk videreutvikler det de er gode til. Jeg tror det er bra at folk bruker mye tid på det de blir inspirert av. Sånn tror jeg vi alle kan komme oftere i de gode øyeblikkene der vi mister sansen for tid og sted, og bare er fullt oppslukt av det vi driver med, den berømte flytsonen. Sånn tror jeg også at verden til de rundt oss kan bli mer unik, mer egenartet, mer preget av venners unike tanker og ferdigheter – og dermed mindre grå og kontoraktig gjennomsnittlig.

Men er det sånn? Bør det ikke være et ideal å være et avrundet menneske, uten egentlige svake sider? Når det gjelder ting man må igjennom i hverdagen uansett er det jo greit å trene seg opp til et normalt evnenivå. I være skikkelig dårlig til å ta buss for eksempel, kan jo rett og slett være litt stusselig.

Tør du drite i dine svake sider?

De har mer spennende ting å si til meg.  Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!

Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn. 

Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.

For min forlovede, som jobber i psykiatrien, falt alvoret og ansvaret i hennes arbeid nærmest i hodet på oss. Med min utviklings- og samfunnsøkonomiske bakgrunn gikk tankene først til finanskrise, arbeidsledighet og håpløsheten som følger.

Videre kom tanker om livets verdi og plass i samfunnet. Har vi rett til å brutalt drepe oss selv på en slik måte? I følge Islam er selvmord en av de verste syndene man kan begå fordi man fornekter Guds største gave. Andre ser det som et sykdomstegn ved samfunnet eller en personlig tragedie. Ofte frambringer det skam, skyldfølelse og sinne blant dem som er igjen. Men hvem vet hvordan det føles for protagonisten selv? Kanskje er det en ‘empowering’ og modig beslutning om endelig å ta fullt ansvar for sitt liv, og død?

Det er akkurat som om bøker har en annen status enn film og musikk. Boken skal forstås, tolkes. Det skal leses mellom linjene. Jeg misunner dem som enkelt og greit skummer seg fremover, som ikke legger vekt på å få med seg detaljer.

Der jeg tenker «nå bør jeg nok gå tilbake i teksten slik at jeg får med meg alle detaljene», tenker andre «hvis teksten ikke underholder meg, er det forfatterens feil». Så leser de videre. Som ingenting.

Jeg er blitt litt flinkere. Før leste jeg alltid hundre sider før jeg la fra meg boken. Nå leser jeg kanskje bare seksti. Jeg er imidlertid ikke sikker på at strategien er riktig. Noen ganger våkner en bok etter 150 sider. Da er det som rakkeren hvis jeg har lagt den fra meg.

Hvordan leser du?

Jeg studerer og skriver om denne økonomiske nedgangen nå for tiden, og merker at jeg blir farget av den grunnleggende holdningen i faget, nemlig at økonomisk vekst er bare bra, og myndigheter må gjøre det de kan for å holde veksten oppe. Samtidig merker jeg at det er noe her som bryter med andre ting jeg mener og står for.

Stabiliseringspolitikk er jo i og for seg sikkert bra, for økonomien og arbeidsledigheten. Samtidig (!) kjenner jeg at det stritter litt imot når alle politiske ledere snakker om at det er status quo – forbrukersamfunnet – vi må kjempe for nå. Grunnleggende svakheter i vårt økonomiske system blir bare skylt over av offentlig inngripen. Politikere sier «kjøp mer, det er bra for økonomien» (som Bush også sa etter 11. september), men er det virkelig bra for kloden vår? Er det fortsatt høyt konsum vi trenger, eller er det faktisk bra med litt økonomisk nedgang?

Årsaken til finanskrisen er komplisert, og noe omdiskutert, men ser vi på fallet i privat konsum saa er det et faktum. Og dette sees plutselig paa som kun dumt, og det diskuteres i liten grad om dette faktisk kan være et heldig resultat. Redusert privat konsum kan jo rett og slett faktisk bety at vi har skjønt at vi ikke trenger alt de vi tidligere har kjøpt!

Til og med vår kjære finansminister Kristin Halvorsen har blitt slukt inn i den generelle holdningen om at økonomisk vekst alltid er bra, og promoterer økt privat konsum for oppnå dette målet. Er det riktig at en rødgrønn regjering ukritisk skal redusere skatter for å tilfredstille nordmenns shoppelyst etter varer vi egentlig ikke trenger?

Det slår meg gang på gang hvordan mennesker kan oppleve akkurat samme situasjon og fortelle historien om det øyeblikket på helt forskjellige måter.

Der noen ser den gamle kjipe kaffekoppen, og nok en kjedelig utgave av Aftenposten, ser andre stemning, lukter, senkede skuldre og høy livskvalitet.

Men det samme gjelder også når du møter folk og hører dem beskrive et møte med andre mennesker hvor du selv var tilstede. «Over det femte glasset med øl eksploderte samtalen i et frodig fyrverkeri hvor folk virkelig bød på sitt aller beste… Samtalen fløt lett fra det lette til deg tunge… Folk gjorde hverandre gode, lurte ut de aller beste sidene av hverandre».

Det er sikkert forbannet løgn alt sammen. Men det virker. Jeg har opplevd det.

Om ikke annet så for å overbevise deg selv om at det var et stort øyeblikk!

Jeg har stor tro på pragmatiske livsstrategier.

Hvis jeg er på kino og ser på en komedie, så har jeg lyst til å ha det kjempegøy. Jeg vil at det skal være en bra film. Så jeg ler masse, slår meg på låret og i det hele tatt. (Ved en anledning slo jeg handa i panna så brillene knakk over nesa… De bak meg prikket meg på skulderen og gav meg en halv brille… “er denne din?”) Når filmen er ferdig går vi ut av kinoen, og jeg er ganske kritisk til den. Men – de to timene ble bedre av at jeg lo mye og surmulte lite.

Eller hva hvis man er på date med noen man syns er bra, men ikke helt klarer å få opp følelsene for? Blir det større sjanser av å forelske seg hvis man gjør kjæresteting? Og når går grensen til at man lyver for seg selv og andre?

I disse mediatider kan foreslår jeg navnet “sniklykkifisering” for dette fenomenet…

Det er veldig, veldig rart hvordan enkelte «rockere» får en slags sosial makt gjennom å late som de representerer noe annerledes.

Jeg har hørt / deltatt (lyttende) i en hel del samtaler som går omtrent som følger:

– Har du hørt om…[navn på band du neppe har hørt om]?
– Ja, de er superfete, de minner i grunn litt om [navn på et annet band du i hvert fall ikke har hørt om].
– Ja, jeg så dem på Øya første gang de var her for et par år siden, de var vannvittig bra!.
– Men de har i grunn blitt litt kommers i det siste
– Jojo, men jeg oppdaget dem tross alt for lenge siden.

En annen klassiker er å kritisere U2, fordi de er så jævla «mainstream» (det har med deres velpolerte (glatte) produksjon å gjøre, samt Bonos svulstige engasjement). Kritikken har de adoptert i et eller annet «motkulturelt» blad eller snappet opp på en av rockefestivalene de deltar på fordi det ble en del av Telenors Djuice – mote for et par år siden.

Til forskjell fra folk som kan noe om bøker eller teater, er det nemlig helt supergreit å ikke kunne oppgi en eneste grunn til hvorfor musikken er feeet. Det holder lenge hvis du kan en del navn andre ikke har hørt om. Eller adoptere kritikk uten å ha forstått en dritt om hva du egentlig kritiserer. De fleste vil bare nikke forsiktig og anerkjennende tilbake.

For de er kule. Annerledes. Litt sånn motstrøms. Uforutsigbare.

Du kunne antakelig fått resepten i et glossy livsstilsmagasin:

• Kjøp deg en skinnjakke, noen åletrange bukser med riktig vask og et par Converse.
• Husk å holde deg tynn, bekreft den smale linjen gjennom innkjøp av en ipod og en syltynn mac. Slik viser du det avkrevde element av kjølig kontroll.
• Adopter en lettere venstreorientert holdning, bli med i et demonstrasjonstog hvis det er tilstrekkelig stort (slik at du ikke blir oppfattet som oppriktig politisk interessert, da har du nemlig mistet den påkrevde, ironiske distansen)!

Jeg ler av rockere! De er så ufattelig forutsigbare. Så vanvittig mainstream!

Stetoskopet oser jo av autoritet, og gjør at hemmelig innvidde (doktorer) kan lytte til hemmelige og gjemte ting i kroppen.

Da tenkte jeg at vårt lille romskip trenger tilsvarende i sitt førstehjelpsskrin. Et sosioskop! Som kan brukes til å utforske hemmeligheter i det sosiale rom.

Så da lurer jeg litt på hva et sosioskop kan gjøre? Kanskje det finnes andre verktøy for sosionauter i hverdagen?