Jeg var nettopp gjest hos et godt vennepar noen dager. Vertinna, ei god venninne, hadde et slags prosjekt om å gjøre meg til et bedre menneske. I allefall ble jeg hele tiden satt til å gjøre ting jeg er dårlig til (lage mat, for eksempel), og generelt svare for mine dårlige egenskaper og utfordret til å legge en slagplan for å utbedre de.

Føkk ju, tenkte jeg. Alle får det mye bedre om jeg kan bidra med det jeg er flink til (vaske opp, for eksempel). Jeg hveste i mitt stille sinn.

Les mer →

Jeg er blitt en elitist. De siste par ukene har jeg brukt mye tid med folk som rett og slett er flinkere enn bermen. Hyggeligere er de også.

De har mer spennende ting å si til meg.  Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!

Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn. 

Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.

Forrige søndag gikk jeg og min forlovede hjem fra brunch da vi plutselig hørte en lyd av noe tungt som traff bakken, etterfulgt av skrik. Det var en mann som hadde fått nok og bestemt seg for at tiden nå var inne til å hoppe ut av vinduet fra 6 etasje og rett ned i fortauet foran oss. Slikt setter tankene igang…

For min forlovede, som jobber i psykiatrien, falt alvoret og ansvaret i hennes arbeid nærmest i hodet på oss. Med min utviklings- og samfunnsøkonomiske bakgrunn gikk tankene først til finanskrise, arbeidsledighet og håpløsheten som følger.

Videre kom tanker om livets verdi og plass i samfunnet. Har vi rett til å brutalt drepe oss selv på en slik måte? I følge Islam er selvmord en av de verste syndene man kan begå fordi man fornekter Guds største gave. Andre ser det som et sykdomstegn ved samfunnet eller en personlig tragedie. Ofte frambringer det skam, skyldfølelse og sinne blant dem som er igjen. Men hvem vet hvordan det føles for protagonisten selv? Kanskje er det en ‘empowering’ og modig beslutning om endelig å ta fullt ansvar for sitt liv, og død?