Lesestrategi
Tuesday 31. March 2009, kl. 22.16
Hvorfor får jeg dårligere samvittighet av å miste konsentrasjonen i en bok enn i en film?
Det er akkurat som om bøker har en annen status enn film og musikk. Boken skal forstås, tolkes. Det skal leses mellom linjene. Jeg misunner dem som enkelt og greit skummer seg fremover, som ikke legger vekt på å få med seg detaljer.
Der jeg tenker «nå bør jeg nok gå tilbake i teksten slik at jeg får med meg alle detaljene», tenker andre «hvis teksten ikke underholder meg, er det forfatterens feil». Så leser de videre. Som ingenting.
Jeg er blitt litt flinkere. Før leste jeg alltid hundre sider før jeg la fra meg boken. Nå leser jeg kanskje bare seksti. Jeg er imidlertid ikke sikker på at strategien er riktig. Noen ganger våkner en bok etter 150 sider. Da er det som rakkeren hvis jeg har lagt den fra meg.
Hvordan leser du?
Livet er for kort til å la seg underkaste forfattere! Det at bøker er underlagt “bør”-tankegangen, at man leser ting fordi man bør, ikke fordi man vil, i større grad enn andre uttrykk er ødeleggende, både for leseglede og nyskjerrighet.
Det er blitt skrevet, og blir skrevet så utrolig mange bøker hele tiden at hvis man plages over hva man IKKE har lest, så vil man faktisk aldri bli fornøyd.
Les slutten først! Hopp over 30 sider hvis du tror det gjør det morsommere. Bla igjennom til du finner sexen! Gode forfattere gjør vanskelige tanker lettere å forstå å oppleve, dårlige forfattere gjør enkle ting vanskelig – men de får ofte altfor masse kred.
Jeg har talt.
sier Lars Laird Eriksen | 2. April 2009, kl. 12.29
Lars har jo helt rett i hva man BURDE gjøre. Imidlertid må jeg innrømme at jeg fra tid til annen befinner meg i kategorien selvpiskende pliktleser. Både fordi jeg er redd for å gå glipp av noe bra hvis jeg legger en bok fra meg for tidlig, og fordi jeg har en sterk følelse av at det er bøker man bare bør ha lest. Man skal jo liksom helst ha lest noen bøker utover isfolket i 8-klasse i dagens sosiale kretser.
Noen ganger kjenner jeg at har vært verdt det å holde stand selvom øyelokkene blir stadig tyngre. Av de virkelig store klassikerne er det gjerne det. Kanksje ikke hver side er en sexy berg- og dalbane, kanskje 90 prosent føles som sirup, men man føler at man sitter igjen med en ny innsikt når man er ferdig. Andre ganger har det overhodet ikke vært det. Og da angrer jeg som en hund på at jeg har kastet bort tid på møkk.
Denne strategien med å tvinge meg gjennom bøker har imidlertid ført til at jeg har lest ganske få bøker i det siste, så sannsynligvis bør jeg legge om strategi og gjøre som Lars. Men jeg klarer det ikke. Kanskje er det alderen. Her ligger jo Tollefsen og Laird et stykke foran meg…
sier Marit | 2. April 2009, kl. 13.41
Jeg går stort sett for bøker jeg har lyst til å lese, ikke bøker jeg har lyst til å ha lest. Det er altfor mange bøker her i verden til å prøve å lese alle.. Og pliktlesing er drepen på lesegleden!
sier Karen | 2. April 2009, kl. 14.50
Hva tenker dere så om forholdet mellom bok og tv? Har det samme funksjon?
De kategoriseres jo gjerne som det tunge og det lette. De med selvdisiplin og moral leser, de virkelig sløve ser tv.
Finnes det så lett litteratur at den har samme avslappende funksjon som tv?
sier Sindre Stranden Tollefsen | 2. April 2009, kl. 15.29
Jeg stemmer fullstendig i Lars sin kommentar. De bøkene jeg har hatt mest glede av å lese er bøkene som har grepet meg før side 10. Og disse bøkene har gitt så det monner; både i form av ekte leseglede fordi formen er besnærende og i form av nye innsikter fordi jeg gjenkjenner innholdet som fundamentalt bra/godt/sant osv.
Jeg gidder rett og slett ikke lese en bok hvis jeg må slite meg gjennom de første 150 sidene for å få uttelling for de siste 100 (eller siste 300 om du vil). Burde/kunne/skulle skal utraderes fra mitt vokabular. Jeg Vil nyte det jeg leser.
Noe annet er filmer eller serier.. der er jeg mer villig til å kjede meg litt – men en film tar heller ikke så mye av tiden min som en bok gjør.
Apropos din siste kommentar om forholdet mellom bok og tv har jeg bare en ting å si: det er digg!! å sløve fra tid til annen :-))
sier Nashira | 3. April 2009, kl. 10.50
Oj! Her har vi noe snodig på gang! Marit og Sindre peker begge på hvordan de “bør” slutte med “bør”-lesning! Og da blir vi som ikke gjør det plutselig stående med pekefingeren og si, befalende: “Vær fri!” Hehe… Litt som den norske staten.
Nuvel – jeg er ikke helt fri selv, altså. Jeg blir superfornøyd når jeg finner noen som fenger meg på første side, og samtidig får kred av litteraturposører.
Når det gjelder skjermer… så tenker jeg at de nye kvalitetsseriene er livsfarlige. Hvis jeg investerer tre episoder for å komme inn i det, så kommer jeg meg aldri ut, og vips! så er stipendperioden min over, jeg har brukt tre år på West Wing eller The Wire, og må gå på fattighuset for å få til livets opphold. Livsfarlig, er det!
Forøvrig tror jeg det er veldig uglesett å kritisere TV-titting. DA er man elitist, da!
sier Lars Laird Eriksen | 3. April 2009, kl. 11.42
Kort innpå og litt malapropos ift emnet i tråden, men: hvorfor har vi mennesker så stort behov for å kategorisere? Jfr Lars sin kommentar om å være elitist hvis man kritiserer tv-titting. Det er ikke bare de såkalte intellektuelle makthaverne som kritiserer overbruk av hjernedød tv-titting, vel?
sier Nashira | 3. April 2009, kl. 15.10
Jeg kjenner meg godt igjen i ‘boer’ tanken naar det angaar lesing av skjoennliteratur, saerlig fra da jeg var litt yngre. Jeg hadde gjerne innstillingen om at jeg leser saa mye paa skole og universitet at naar jeg skal koble av vil jeg heller se paa TV, film eller hoere paa musikk. Og der er ikke fritt for at jeg foelte meg litt mindre smart enn lesende kamerater.
Jeg tror noe av dette kommer av at vi er upresise med begrepene naar vi sammenlikninger TV og literatur. Det er ikke slik at all tekst er kvalitet og alt i bilder er hjerne-doedt. Jeg tror for eksempel du faar mer kultur kred hvis du sier at du saa Almodovars siste film eller en sterk dokumentar paa TV igaar, enn du gjoer hvis du sier du er fan av aa “lese” Se & Hoer eller de boekene med hester og kyssende par i solnedgang paa forsiden som selges hos Narvesen.
Jeg synes Lars er inne paa noe interessant her naar han sier at kvalitets serier er livsfarlige. Ville du sagt det samme om gode boeker? Jeg faar inntrykk av at du foeler du har kastet bort tre aar paa West Wing uten mulighet for legitimt aa forsvare det med Nashiras bok argument om at “formen er besnærende og … (gir)nye innsikter fordi jeg gjenkjenner innholdet som fundamentalt bra/godt/sant osv.” Vi har sikkert alle sagt noe liknende om en bok vi leste, men faar oss kanskje ikke helt til aa si det om filmer eller serier. Hvorfor? Jeg tror jeg kan si jeg har faat noen av mine beste innsikter foran skjermen – vaere seg fra MASH, Simpson, eller Mad Men.
Jeg tror ogsaa at mange av oss faktisk er mer kritiske til TV titting enn lesing. Som noen har vaert inne paa tidligere fortsetter vi aa lese selv om de foerste 50 sidene i en bok suger… fordi vi boer. Det samme kan jeg ikke si om et TV program. Hvis det er kjedelig i mer enn tre minutter er sjansen stor for at jeg svitsjer videre til neste kanal.
Og Nashira – det er ikke bare intellektuelle makthaverne som kritiserer overbruk av hjernedød tv-titting… sjekk Hulu.com sin reklame kampanje i USA:
http://www.hulu.com/watch/58538/hulu-tv-ads-alec-in-huluwood#s-p1-st-i0
sier Øistein Moskvil Thorsen | 4. April 2009, kl. 20.48
Nashira: Kategoriene vi har i hodet vårt tror jeg er vår overlevelsesstrategi for å gjøre verden enkel nok til at vi klarer å handle i den. Handle som å gjøre ting, ikke som å shoppe, i tilfelle onde lesere sniker seg inn her. Våre kategorier gjør alltid vold på virkeligheten – men hvis vi skulle ta innover oss virkeligheten, i all dens kompleksitet og mangfold og detaljer og nyanser, så ville vi miste evnen til å bestemme oss for noe som helst, miste evnen til å orientere oss i dagliglivet.
Så kategorier er nok kommet for å bli. Utfordringen er å finne kategorier som forenkler uten å forvrenge for mye. Eller kategorier som gjør at vi evner å handle på måter som er gode.
Kategorier som “markedet kan vi ikke gjøre noe med”, for eksempel, er en kategori som hindrer oss i å se mulighetene vi har foran oss som mennesker, og er derfor en kategori som bør kjempes mot.
En kategori som “bør-litteratur” (eller bredere: “bør-kultur”) er litt tosidig. På den ene siden kan den være fylt med kvalitetskriterier som gjør at man kan spare masse tid og slippe og lese ALT og så sammenligne. På den annen side kan den være fylt med snobbekriterier, som gjør at vi lider oss igjennom dårlige ting, og går glipp av bra ting. Bare fordi mennesker med alpeluer fikk definere kategoriene våre.
Ah. Sosiologi. I love you.
sier Lars Laird Eriksen | 5. April 2009, kl. 21.29
Jeg tror egentlig ikke at dyrkingen av klassikere gir deg noe særlig kred. Å vite alt som Hamsun, Vesaas og Kielland gjør deg bare til en halvslapp bokklubbinfisert middelklassefiskekake.
Da tror jeg det gir langt mer kred å finne frem til det litt smale og nyskapende, som gjerne står med et bein i populærkulturen, og samtidig har en slags kledelig ironisk distanse som viser at de har tatt et par grunnfag ved et universitet.
De som er på toppen av pyramiden behersker gjerne tegneserier, Balzac og siste nytt fra kjendisfronten. Samtidig!
Makthaverne i dette spillet er dem som enkelt klarer å leke med dem som dyrker heltene fra norsken på gymnaset. Med enkle sosiale grep får en fint frem at de både er tvangslesere og ikke helt har evnen til å tenke selv. Samtidig vil de ikke moralisere over folket. De bare ler av dem uten at folket merker det selv.
Selv har de imidlertid enten tenkt ut en slags rød tråd gjennom høy/lavkulturen – eller så har de forstått det hele og kommet frem til at de egentlig bare kan chill’n. Og laxe.
sier Sindre Stranden Tollefsen | 12. April 2009, kl. 08.15
Frrrr… Jeg får helt frysninger på ryggen av karakterskildringen din, Sindre.
Jeg tror den eneste “bør”-litteraturen jeg har lest fordi jeg på et tidspunkt følte at det var en nødvendighet, er Bibelen. “Sånn, nå har jeg gjort DET.”
Jeg leser i rykk og napp – det jeg har lyst til å lese, når jeg har lyst til å lese det. Det kan være bøker jeg får i gave, får anbefalt eller bøker jeg finner selv ved tilfeldigheter. Det kan også være bøker som står på lista mi over “bør være verdt å sjekke ut, ellers hadde det ikke vært så mye styr rundt dem”. Noen bøker av denne typen har jeg lest, mange venter på å bli lest. Dette er liksom klassikere, det da. Jeg har verken lest odysseer eller kranser enda – men det betyr ikke at jeg aldri kommer til å prøve. Bare for å se hva som er greia. Jeg gir stort sett bøker en fair sjanse, synes jeg selv. Har også opplevd å miste interessen underveis, der ikke alt blir ferdiglest. Noe kommer jeg aldri helt i gang med og blir forsøkt lest flere ganger før jeg en dag plutselig er i riktig humør for akkurat DEN historien fortalt på akkurat DEN måten… Noen ganger har jeg flere bøker gående samtidig. Og noe blir faktisk lest mer enn én gang.
Romaner leser jeg helst mye i av gangen (gjerne til langt på natt). Føler jeg får mest ut av det hvis jeg ikke gjør så mye annet som tar oppmerksomheten vekk fra historien jeg er midt inne i. Novellesamlinger må jeg lese langsomt med pause mellom hver novelle. Jeg må jo rekke å tenke over det jeg har lest. Hvordan jeg leser kommer med andre ord helt an på hva jeg leser. Selvfølgelig er det bøker jeg mener er bedre enn andre. Og jeg mener også at jeg hvertfall kan si NOE om hva som skiller en god bok fra en dårlig bok. Likevel, det å lese er for meg først og fremst lystbetont. Og da er det ikke alltid så lett å forklare hva det er som bestemmer om jeg liker ei bok eller ikke…
sier Lise | 13. April 2009, kl. 17.17
Sindre: Kred hos hvem? Norge er kanskje lite, men ikke så lite at vi ikke har forskjellige miljøer hvor forskjellige ting gir kred. Eller ser du samfunnet som helhet og mener at høyt-og-lavt mikseren står høyest overalt? Greia med kunst og litteratur, er at det kan gi følelsen av at “noen har det, andre ikke” – fordi kriteriene er såpass diffuse at man må føle på seg hva som er kred, og hva som ikke er det. Dermed er det veldig egna til selvbekreftelse, tror jeg. Det er ikke tilgjort, kulheten bare velter frem fra en indre kilde liksom. – Men det handler vel om en blanding mellom trening og makt.
Makt-til er noe annet enn makt-over. Den friheten og kreativiteten som kan komme av god selvtillit er et gode hvis den fører til gledesfylt lesning, selv om den OGSÅ kan forstås som selvhevdelse i maktspill. Men det kan jo alt!
sier Lars Laird Eriksen | 14. April 2009, kl. 11.20
Hvordan jeg leser? I en hengekøye i Mellom-Amerika. Om en uke eller to. Inshallah.
sier Mari | 14. April 2009, kl. 15.09
Lars: Jeg tror alle som leser denne bloggen er i relevant segment for denne (uhøytidelige) maktanalysen:)
sier Sindre Stranden Tollefsen | 14. April 2009, kl. 15.48