I møte med døden
Saturday 4. April 2009, kl. 15.15
Forrige søndag gikk jeg og min forlovede hjem fra brunch da vi plutselig hørte en lyd av noe tungt som traff bakken, etterfulgt av skrik. Det var en mann som hadde fått nok og bestemt seg for at tiden nå var inne til å hoppe ut av vinduet fra 6 etasje og rett ned i fortauet foran oss. Slikt setter tankene igang…
For min forlovede, som jobber i psykiatrien, falt alvoret og ansvaret i hennes arbeid nærmest i hodet på oss. Med min utviklings- og samfunnsøkonomiske bakgrunn gikk tankene først til finanskrise, arbeidsledighet og håpløsheten som følger.
Videre kom tanker om livets verdi og plass i samfunnet. Har vi rett til å brutalt drepe oss selv på en slik måte? I følge Islam er selvmord en av de verste syndene man kan begå fordi man fornekter Guds største gave. Andre ser det som et sykdomstegn ved samfunnet eller en personlig tragedie. Ofte frambringer det skam, skyldfølelse og sinne blant dem som er igjen. Men hvem vet hvordan det føles for protagonisten selv? Kanskje er det en ‘empowering’ og modig beslutning om endelig å ta fullt ansvar for sitt liv, og død?
For protagonisten selv var det antakelig mer smertefullt enn de fleste aner.
sier Sigrun | 4. April 2009, kl. 21.39
Hm. Tankevekkende. Øistein, du spør om vi har rett til å ta livet av oss selv. Jeg syns rettighetsspråk blir utrolig flatt og utilstrekkelig i møte med selvmord. Det er jo på en måte innenfor ens egen sfære for avgjørelser uansett, samme hvilke regler som omgir det. Når det gjelder akkurat overgangene mellom liv og død, hvilke liv som skal fortsette og hvilke liv som går bort, så kommer vi i den rare situasjonen der gode lover ofte må ta høyde for at det finnes så mange etiske retninger.. Eller for å si det på en annen måte: Vi MÅ jo ha lover, men samme hva de er, så oppleves de harde og kalde i møte med menneskene det er snakk om.
OK, ingen klar retning på denne kommentaren, men det trengs kanskje ikke?
sier Lars Laird Eriksen | 5. April 2009, kl. 00.45
Kortkort innpå midt i pakking til påsketur: Individets suverenitet. Hvis jeg en dag synes livet blir for smertefullt, så forbeholder jeg meg retten til å ta mitt eget liv. Det kan være vondere å leve nær et menneske som har det vondt enn å miste vedkommende.
Hvordan kan man ha grenseløs respekt for universelle etiske retningslinjer for noe så personlig som selvmord, eller dødshjelp?
sier Nashira | 6. April 2009, kl. 09.04
(Bare en tillleggsopplysning: Det er ikke så veldig lenge siden de som døde som følge av selvmord ikke ble begravet på kirkegården (i vigslet jord) i Norge, fordi menneskets livslengde ble/er avgjort av Gud.)
Selvmord er forferdelig: både for den som utfører handlingen og alle som blir påvirket av den. Det blir for flatt, som Eriksen sier, å utelukkende referere til rettigheter. Samtidig mener jeg at det blir for lettvint å snakke om “individets suverenitet” – visst er individet suverent, men ingen eksisterer i et vakuum. Så lenge vi velger å leve i et kollektiv, må vi også gi fra oss litt av denne uinnskrenkede suvereniteten som vi (moteriktig) stadig påberoper oss. Selvmord er ikke personlig: Det må vi slutte å tro. Selvmord rammer langt utover den som begår akten. Det er en kjensgjerning som ikke har noe med rettigheter å gjøre.
sier Arne | 7. April 2009, kl. 10.59
Kan ikke selvmordshandlingen være selve budskapet for mange som føler seg tråkket på av kollektivet?
sier Sindre Stranden Tollefsen | 12. April 2009, kl. 07.55