Eksepsjonell!
Monday 13. April 2009, kl. 22.54
Jeg er blitt en elitist. De siste par ukene har jeg brukt mye tid med folk som rett og slett er flinkere enn bermen. Hyggeligere er de også.
De har mer spennende ting å si til meg. Disse utrolig flinke folka ser på meg som en av dem. Det må jo bety at at jeg er dritgod. Når jeg er snill og inkluderende så syns kanskje folk at jeg er hyggelig, men de syns vel kanskje også at jeg er litt kjedelig. Men når jeg slutter å ville inkludere, når jeg ser på folk rundt meg som publikum og soler meg i glansen… Da kan jeg strekke og utfordre de jeg snakker til. Det er da jeg kan bidra! Kanskje med tanker andre ikke har tenkt før. Rett og slett fordi jeg er en rev på å tenke!
Dette er jo urettferdig, da. At noen har det, andre ikke. Det er urettferdig at talent kommer i pakker og ikke er jevnt fordelt. Men jeg kommer ikke unna at jeg opplever det sånn.
Tar jeg feil? Det driter jeg i. Livet mitt blir bedre av å tenke sånn. Jeg mener til og at at livet til andre blir bedre av at jeg tenker sånn. Det er når jeg spiller på mine sterke sider at jeg har noe å gi! Det er når andre tør å være fantastiske og unike at jeg kan lære av dem! Jeg oppfordrer herved alle til å være best.
Jeg har truffet en del mennesker som er sinnsykt flinke i alt mulig, og samtidig hyggelige! De er de aller verste av de verste.
Jeg hater dem. Totalt uten grunn.
Heldigvis er de så få at jeg stort sett kan unngå dem hvis jeg prøver litt.
Men jeg mener nok at gruppe av veldig skoleflinke, men som samtidig har visse sosiale utfordringer kanskje er en vel så stor gruppe.
Men det er mulig jeg tar feil. Dette har jeg ikke sett forskning på.
sier Sindre Stranden Tollefsen | 14. April 2009, kl. 15.52
ENDELIG, så kaller du spade for en spade og nevner de verdiene du egentlig står for. Klart det er bedre å være intelligent enn snill, så kan de ikke-så-skarpe knivene bare bli i skuffen. Og klart at intelligens øker verdien og kvaliteten på snillhete, og dumsnillhet er noe vi ikke inbefatter oss med.
Men når det er sagt, kjære du, og dette kommer fra en kvinne som kjenner deg godt, så skal det også nevnes at du alltid vil være snillere enn intelligent. Sorry. Kommer aldri til å endres.
Og til Sindre. Det du hater mest med disse akadamisk og sosialt (og alt mulig annet) intelligente menneskene er at det er umulig å ikke like dem. Og innerst innen skulle du bare ønske at du var en av oss…
sier Silje | 15. April 2009, kl. 12.30
Lykke er et øyeblikk, ikke en tilstand.
sier Nia | 15. April 2009, kl. 19.44
Nuvel! Dette var en øvelse i å tenke forbudte tanker, da. Jeg vil gå så langt som å si at akkurat de tankene som jeg presenterer over, er tanker som jeg har brukt de siste 12 åra på å definere meg selv i motsetning til. Jeg tror alle kjenner på sider av seg selv som de ikke står inne for.
Denne teksten var et eksperiment: hvis jeg bruker et trygt forum for å lufte “min onde tvilling” – er det da noe å lære av det? Det mener jeg faktisk at det var! Jeg prøver å si noe om en livsstrategi i det siste avsnittet. Og tanken om uredd selvutfoldelse har jo hold, selv om jeg tillot meg å tenke tanker jeg ikke står inne for for å komme dit.
Er ikke det ikke sånn at gode ideer kan være resultatet av gode ideer? Jeg tenker vi er ofte alt for opptatt av opphavet til ideer og følelser – at de skal være rene. Vi kaster bort gode tanker fra folk som tidligere har ment noe som hefter ved dem. (Hergé som skapte Tintin, for eksempel: Skal man boikotte på grunn av den tidlige rasismen, eller skal man se ham som et eksempel på at det går ann å gjøre en reise i livet, fra innadvent rasist til verdensomspennende humanist? Det er Tintin, syns nå jeg! (så dere hvordan jeg blandet høyt å lavt på elegant vis her? (Og så dere hvordan jeg plasserte en parantes inni en parantes?)))
sier Lars Laird Eriksen | 17. April 2009, kl. 12.25
En ting som er litt artig er at folk er ganske dårlige til å vurdere sin egen intelligens. Jeg leste et sted en gang, sikkert i en lørdagsutgave av en dagsavis, at de aller fleste vurderer seg selv til å være lurere enn de er. Og jo mindre lur man er, jo styggere bommer man. Dvs at folk som går rundt og sier at de er rasende intelligente og gjør mye av seg, med stor sannsynlighet er de dummeste. Derav tomme tønner ramler mest. De lureste holder jo gjerne kjeft.
Dette er jo en underholdende tanke som gjør det lett å peke og le, og gjør at jeg mister litt lysten til å vurdere på min egen intelligens. Hvis jeg nå tror at jeg er klin gjennomsnittlig, vil det da si at jeg egentlig er skikkelig, skikkelig smart?
sier Karen | 19. April 2009, kl. 13.34