Jeg var nettopp gjest hos et godt vennepar noen dager. Vertinna, ei god venninne, hadde et slags prosjekt om å gjøre meg til et bedre menneske. I allefall ble jeg hele tiden satt til å gjøre ting jeg er dårlig til (lage mat, for eksempel), og generelt svare for mine dårlige egenskaper og utfordret til å legge en slagplan for å utbedre de.

Føkk ju, tenkte jeg. Alle får det mye bedre om jeg kan bidra med det jeg er flink til (vaske opp, for eksempel). Jeg hveste i mitt stille sinn.

Allikevel. Når det gjelder hva jeg bør fordype meg i, så tenker jeg at alle, inkludert meg selv, får mer ut av at folk videreutvikler det de er gode til. Jeg tror det er bra at folk bruker mye tid på det de blir inspirert av. Sånn tror jeg vi alle kan komme oftere i de gode øyeblikkene der vi mister sansen for tid og sted, og bare er fullt oppslukt av det vi driver med, den berømte flytsonen. Sånn tror jeg også at verden til de rundt oss kan bli mer unik, mer egenartet, mer preget av venners unike tanker og ferdigheter – og dermed mindre grå og kontoraktig gjennomsnittlig.

Men er det sånn? Bør det ikke være et ideal å være et avrundet menneske, uten egentlige svake sider? Når det gjelder ting man må igjennom i hverdagen uansett er det jo greit å trene seg opp til et normalt evnenivå. I være skikkelig dårlig til å ta buss for eksempel, kan jo rett og slett være litt stusselig.

Tør du drite i dine svake sider?

Av Lars Laird Eriksen

Kommentér →

Arkivert under: Kjenn deg selv, å være glad. Følg responsen på dette innlegget med denne RSS-strømmen. Legg igjen en tilbakesporing fra din egen side.