Uttrykket «skravleklassen» nådde nylig det norske sosiale rom i form av en artikkel i det nye Samtiden av Hedvig Skonhoft Johansen der hun forklarer begrepet som en ny middleklasseelite bestående av urbane, liberale, akademiske og medievokale personer.

Etter en samtale jeg hadde nylig på et skravleklasseutested i Oslo har jeg følt et behov for å presisere at den norske betydningen av begrepet kombinerer elementer fra to forskjellige engelske uttrykk: Chattering classes og political pundits.

Chattering classes er opprinnelig et uttrykk fra 1980-tallets London brukt av Thatchers støttespillere for å marginalisere den intellektuelle urbane eliten de mente hadde skyld i årevis med dårlig Labour-styring og nasjonal økonomisk nedgang. Thatcher ønsket å sette denne klassen på sidelinja for å kommunisere direkte med «vanlige folk» som for eksempel den hardtarbeidene lavere middelklassen og forstadsfolk som ble sett på som viktige stemmemasser.

I Johansens artikkel legges det også mye vekt på skravleklassens rolle som synsere, skribenter og premissleverandører for meninger i det offentlige medierom. Det er dette som gjør at den norske oversettelsen er ufullstending uten også å nevne fenomenet political pundits. Pundits kommer opprinnelig fra ordet pandit (Hindi) som ble brukt av britene i India for å beskrive en indisk person med spesiell kunnskap som gjorde han eller hun i stand til å utforske utilgjengelig territorium utenfor britenes kontroll – både i geografisk og sosial forstand. I dag brukes begrepet mest om personer som uttaler seg i media uten at de nødvendigvis har noen offisiell ekspertise på temaet de kommenterer.

Jeg synes det er interessant av to årsaker at uttrykket skravleklassen nå har dukket opp i Norge: For det første er Fremskrittspartiet i ferd med å bli landets største parti under slagordet «for folk flest» – altså i direkte opposisjon til den mer ekslusive skravleklassen. Som Thatcher, klarer altså Siv å bygge opp støtte om partiet sitt på grunnlag av at «folk flest» er misfornøyde med det de opplever som en velmenende men feilinformert liberal by-elite som sitter med indirekte makt og innflytelse.

For det andre setter det større krav til oss som sosionauter (Panditenes etterkommere) om å være relevante, snarere enn kun skravlete.

Av Øistein Moskvil Thorsen

Kommentér →

Arkivert under: media, om tenking og skriving, politiske partier. Følg responsen på dette innlegget med denne RSS-strømmen. Legg igjen en tilbakesporing fra din egen side.