Fremmede ord?
Thursday 2. November 2006, kl. 12.27
Mamma har det med å finne bra ting å bygge opp aggresjon mot. Det nyeste og beste hatobjektet er det faktum at Norge har noe som heter «Fremmedordbok».
«Honestly» sier hun. «How many of the words you use daily started up as words within the Norwegian borders? Every single word is a bloody fremmedord. How on earth can you divide a language into proper words and fremmedwords?» Hun har jo helt rett, synes nå jeg! Greit nok at noen ord ikke er norske. Men det er jo ikke det som er fremmedord, fremmedord er ord som er norske, men som (fortsatt) ikke føles norske.
Det kan se ut som om Norge ikke er så veldig glad i å ta innover seg at hverdagen i Norge gjennomsyres av folk, ord, gjenstander, ideer og mye mye mer som ikke lett lar seg dele inn i heltnorsk, littnorsk og ikkenorsk. «Fremmedkulturelle norske statsborgere» er en idé som ligner på idéen fremmedord. Rare greier.
Når jeg tenker på fremmedord, så tenker jeg egentlig ikke på ord fra andre språk, jeg tenker på vanskelige ord. Dette henger veldig bra sammen med et visst bilde av den norske folkesjela, der askeladden er enkel og grei og god. REMA. Det utenlandske er oppstyltet og pretensiøst, mens det Norske er ekte, antielitistisk og uten tullball. En ting er at det er usympatisk å snakke vanskelig, men er det egentlig fremmed?
Dette har faktisk dukket opp i debatter der mennesker som har en tydelig venstresideidentitet forsvarer nasjonalstaten: Men den norske nasjonalismen er jo så snill, egalitær og demokratisk! Den norske nasjonalisten er den lille mann, med beina på jorda og den jordnære innsikt. OK, akkurat det har vel ingen sagt ennå, men lytt til ekkoet! Det er nemlig ikke så langt unna!
Fremmedordbok er vel sannsynligvis nødvendig, ettersom skoleordlistene ikke helt er på nivå med (tilfeldig valgt eksempel) the oxford dictionary for advanced learners, eller webster’s concise dictionary of the english language, og de forsøkene som finnes på slike ordbøker ikke helt er superpopulære i folk flests hyller. jeg har alltid hatt stor moro av fremmedordbøker. dess eldre, dess bedre faktisk. men som et godt eksempel på hvordan utilitaristiske prinsipper råder i nasjonalsammenheng: det sitter nå en dame i oslo og plukker ut (PLUKKER UT!) anglisismer som har gått ut (GÅTT UT?) av bruk (BRUK?) fra ordlistene. så altså: ordlistene skal hjelpe til med forståelse av det som er skrevet i dag, og de skal ikke vokse nevneverdig. da sier jeg: la oss beholde fremmedordboken inntil en riktig god ordbok med begge målformer innkorporert foreligger. men kanskje omdøpe den til for eksempel ‘avanserte ord’, ‘ord som burde stått i ordlisten bok’ eller ‘ord som noen mener er for nye og for avanserte for å ta med i ordlister som deles ut på ungdomsskolen, og kanskje også inneholder ord som nå er tatt ut fra ordlister som deles ut på ungdomsskolen’.
(nevnte jeg at jeg ELSKER ord?)
sier Arne | 2. November 2006, kl. 13.17
Ja! Vi kan gjerne ha en bonusordbok! Og ord er bra ting, der er vi helt enige, Arne!
Ikke minst avslører de masse om hvordan vi tenker – ord er redskap for tanken. Ideologier dukker opp på rare steder – jeg tror mamma avslørte hvordan nasjonalisme dukker opp i hva ordbøkene heter.
sier Lars Laird Eriksen | 6. November 2006, kl. 14.53
Observasjon: Ordbokspolitikk later til å være et mindre populært diskusjonsemne, selv om mange andre former for politikk later til å være grenseløst populære.
En annen observasjon: Løvet har visst ikke tenkt å falle av trærne i år. Merkelig nok henger også det sammen med politikk. Akkurat som språk og språkbevissthet henger sammen med politikk.
For uten språkbevissthet: Hvordan skal da mennesker klare å analysere hverandres utsagn, enn mindre store politiske prosesser? For verdensforståelse ligger nedfelt i språket, og språket er nøkkelen til sprengning av dikotomier. Bare for å nevne noe.
Litt bort fra fremmedordboken i seg selv, men henger sammen med hvor(dan) ideologier dukker opp. Først og fremst ligger ideologier nedfelt i språk, og altså ikke bare hva si sier, men hvordan vi uttrykker oss, hvordan vi vi-er/mi-er (konstruerer Den Andre), hvordan vi rydder våre univers. Vi lærer våre barn at de skal bruke språket, at det er et verktøy for kommunikasjon: Og vi vet at det er et farlig våpen, akkurat som det er et nyttig verktøy. Ingenting er én ting alene, ikke en gang et ord.
sier Arne | 7. November 2006, kl. 22.38
Heisann Arne! Jammen har du rett i alt du sier! Jeg ser mennesket som et vesen som automatisk legger en eller annen mening i alt som skjer. Måten tankene våre organiserer (inni oss) og kommuniserer (utafor oss) kaller vi språk.
Jeg innbilder meg at vi har andre meningsbærende nivåer også, slik som det tatt-for-gitte og det kroppslige. Det blir kanskje litt rart å kalle forståelsene våre på disse nivåene (vemmelse, flauhet, kvalme, kåthet etc) for “språk,” men de deler og organiserer mening på språklignende måter (tror jeg) og dermed er vår beste sjanse for å skjønne hva som skjer å se nøye på språket.
Oj! Der tror jeg satte ny nerderekord her! Hehe… Watch me: I can get worse!
sier Lars Laird Eriksen | 8. November 2006, kl. 02.33
Så la oss ta det ned på et mer banalt nivå igjen, da. Språkrådet – de er på farten igjen, med nok en negerdebatt. Bortsett fra at denne gangen handler det ikke om hvem er “de,” men hvem er “vi?”
For hva er en Nordmann, og hva er det å være etnisk norsk? Dette er jo ord som tydeligvis brukes med masse forskjellig innhold…
Jeg bor jo ikke i landet, så min innfallsvinkel til denne gamle sluggeren av en debatt fant jeg i Aftenposten. Les Åmås sin kommentar om “Negeren og Nordmannen.
sier Lars Laird Eriksen | 8. November 2006, kl. 02.41
Til 02.33-kommentaren:
følelser både har med språket og gjøre og har ikke med språket å gjøre. Som biologiske vesener er vi født med visse primære reaksjonsmønstre som blir mer kompliserte og finstilte ettersom vi vokser opp. Den samme biologien kan reagere med negative, ikke-språklige signaler i visse reaksjoner, positive ikke-språklige i andre. I begge tilfeller vil vi ha behov for å kommunisere reaksjonen, og også selv bli klar over reaksjonen. Som i tilfellet der en kommer ut for en tilsynelatende hyggelig person som en bare ikke klarer å virkelig like. Da vil veldig mange ikke forstå sin egen ikke-språklige reaksjon, fordi den virker irrasjonell – og gjennom språk forsøke ulike plausible og ikke plausible forklaringsmodeller for den ikke-språklige reaksjonen. Litt søkt eksempel kanskje, men det var da et forsøk.
02.41 (Sover du aldri?): Selve debatten om n-ordet er på mange måter vanskelig. Personlig syntes jeg det er absurd å klistre merkelapper på hverandre. Selve konstellasjonen “etnisk nordmann” får det til å knyte seg i halsen min. Hva i alle dager er vitsen med slike betegnelser? Og skal vi da – i en så totalt begrepsdifferensiert verden – kalle adopterte fra Vietnam, Korea, Colombia og Nigeria for “adoptert vitenamesisk/koreansk/colombiansk/nigeriansk nordmann” og flyktninger o.l. for “innvandret pakistansk/afganistansk/indisk/chilensk/kinesisk/bulgarsk nordmann”, så sant de har norsk statsborgerskap?
Det hele er ikke uten elementer av absurditet. Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår behovet for differensierningen som oppstår i alle sammenhenger. At det har noe for seg i beskrivelser i politirapporter er en ting, men da må det gjøres på en likevektig måte. Om blonde blåøyde Anfinn fra Oslo har gjort noe, så kan det da eventuelt stå “hvit, blond, blå øyne, 182 cm,” osv. Det kan ikke bli slik at alle er like, om ikke annet er sagt, og at like er hvite nordmenn.
Tilbake til selve n-ordet: Asta B. Lydersen kaller seg “svart nordmann”. Ok. For meg, som “etnisk nordmann”, lyder det langt mye verre enn “neger”. Hvorfor? Ikke spør meg. Muligens fordi svart er like lite presist som hvit er det. Jeg er n’te generasjon nordmann, men liker ikke spesielt godt å bli kalt hvit. Muligens fordi “hvit nordmann” ikke er et begrep. Muligens misliker jeg det fordi jeg opplever det som en overføring fra USA, hvor det finnes veldig gode grunner til ikke å bruke ordet “neger”. Kanskje trengs det bare en omstilling i min lille hjerne. Eller så er det rett og slett den implisitte segregeringen jeg ikke vil ha noe av. Men er det så riktig å ikke ville ha det? Det ville vært interessant å vite hvordan Lydersen bruker begrepet, om vi skal kalle det begrep. “‘Svart’ nordmann” eller “svart nordmann” er det stor forskjell på. Personlig ville jeg vel kalt henne nordmann. Men samtidig kan det tenkes at hun har behov for å si noe annet også. Slik som noen sier at de er “halvt norske og halvt franske” – men nå kommer vi jo inn på hele essensialismedebatten plutselig, og jeg har helt fullstendig glemt hvor jeg begynte. Altså ville jeg kalt Lydersen norsk, men det trenger ikke utelukke at hun også er ugandisk. Kanskje vi trenger å forstå at merkelapper ikke alltid nødvendige, og at de ALDRI er absolutte.
sier Arne | 8. November 2006, kl. 10.43
Så vidt jeg har skjønt har ordene “svart” og “neger” omvendt vurdering blandt hvite og svarte Nordmenn.Hvite Nordmenn synes “neger” er snillere enn “svart”, mens svarte Nordmenn er uenige.
En av grunnene er at veldig mye av tenkningen rundt det å være svart i en hvit kontekst er gjort i USA, der det har vært viktig å unnslippe begrepene “negro” og “nigger.” Forståelig. Mye av den beste tenkningen og mobiliseringen rundt svartes rettigheter har vært bevegelser rundt “black pride” og også “black power.” Oversettelsen til norsk har vært “svart”, og oversettelsen av nedsettende rasemarkering har vært “neger”.
Utfordringen er at folk som gjerne vil ytre sin mening i saker som angår rasisme eller det flerkulturelle Norge holder kjeft fordi de er redd for å bruke “feil” språk.
Jeg ville foreslå en sympatisk informering ovenfor hvite nordmenn som ikke har fått med seg at “neger” blir tatt ille opp. Det jeg ikke forstår, er hvite nordmenn som insisterer på sin rett til å si “neger” når de har blitt fortalt at det oppleves krenkende. Det er bare arrogant og uhøflig synes jeg.
sier Lars Laird Eriksen | 8. November 2006, kl. 23.10
Enig i det, selv om det strider mot min umiddelbare språkfølelse. Av og til må språket endres, rett og slett. Men kanskje – på tynn is nå – er det litt ekstra vanskelig å godta ‘forbud’ i et land hvor vi tradisjonelt tillater mange sidestilte former/ord for samme fenomen? På en annen side: det er ikke særlig populært å kalle østlandsjenter for ‘tøser’.. Men altså, en bestmor som nærmer seg 90 spurte her om dagen om det het “neger” eller “svart” nå, så endring er på vei, skulle man tro..
Anekdote: Jeg kjenner et par hvor den ene er fra Norge og den andre fra Sør-Afrika. Og du verden, så mange rare spørsmål nordmannen får fra andre nordmenn som ønsker å vite hvilken hudfarge sørafrikaneren har – uten at de bruker ordene “svart” eller “hvit”.
sier Arne | 9. November 2006, kl. 08.40
Fatter ikke at noen idioter skal lage så mye oppstyr rundt ordet nordmann. Skjønner at mennesker uten etnisk opphav til norge vil kalle seg Nordmenn; Det står jo tagget på diverse steder “Norge for Nordmenn”.
Når det gjelder “Svart” og “Hvit”, så synes jeg det er skikkelige stygge ord. Alltid likt “neger” ordet. Fint synes jeg. Ordet neger er ødelagt av US Amerikanere ved å lage ordet “Nigger”. Ser ut som vi blir mer og mer amerikanisert.
En annen grusom ting, er at jeg blir nektet å beholde min etniske identitet, mens andre går uhemmet rundt å kaller seg kineser, pakistaner, inder og til og med samer, selv om de er oppvokst i Norge. Hvorfor skal ikke jeg ha etnisk betegnelse og tilhørighet, når alle “fargede” har det?
Politikere snakker om fargerikt fellesskap… men det ser ut som vi alle i dette landet må være helt like i den politiske integreringspolitikken. Med andre ord virker det ut som vi egentlig ikke skal ha noe fargerikt mangfold.
Personlig mener jeg mennesker bør få bestemme sin egen identitet, noe som betyr at aviser MÅ spørre de involverte, før de skriver noe som helst. Jeg vil for eksempel ikke kalles Hvit Nordmann, men noen prøver pinadø å tre det ned over øra på meg. Jeg er Nordmann… Punktum!!
sier Espen Askeladden | 13. November 2006, kl. 14.40
Espen Askeladd: Nå er vel ikke norsk kulturell egenart så truet, er den vel? Hvis målet er å oppnå aksept, tilgang til goder og unngå diskriminering, så er det vel en fordel å ha hvit hudfarge, norskklingende navn og flytende språk. Noen undertrykt majoritet er det ingen fare for at vi blir.
Men noen av analysene dine virker bedre enn aggresjonen din.
At aviser ikke trykker identitetsmerkelapper uten samtykke er jo en mulig løsning.
Ordet “Nordmann” har minst to meninger. En politisk som har med rettigheter som statsborgere og andre innbyggere i staten har. Den andre betydningen er navnet på en kulturell gruppe som utgjør den største befolkningsgruppen i Norge.
Dette er forskjellen på “folk i Norge” og “det norske folk.”
Livet ville vært mye enklere hvis vi fikk to navn på to fenomener.
Jeg er enig at det ikke er noe mål å viske ut majoritetens kulturelle kjennetegn. Men jeg er opptatt av at det ikke knyttes for tette bånd mellom rettigheter i Norge og kulturell “norskhet”.
Hvis det ikke folk opplever at det er knyttet reelle økonomiske, sosiale og politikse fordeler til å bli identifisert i en befolkingskategori, så blir folks rett til å velge sin kulturelle identitet mer reell.
sier Lars Laird Eriksen | 13. November 2006, kl. 16.05
Diskuterte ordet Nordmann med en “Svart-Nordmann” (Tyrker), og han hadde hørt fra Norrønere (som Etniske Nordmenn heretter heter) at han kunne bli Norsk, men aldri Nordmann. Hans datter, som han har med sin Norrønske kone, ville derimot bli akseptert som nordmann.
Den “Svarte-Nordmannen” som bare er litt mørk, syntes dette var svært leit, for han mente at om noen kalte han “Nordmann”, så fikk han “aksept”.
Jeg forklarte at det viktigste er ikke hva du kalles eller heter, men at alle får aksept uansett etnisk bakgrunn. Derfor mener jeg bestemt. Ikke fjern (sensurer) etniske betegnelser, men lær mennesker til å leve med de.
I sverige har svennene og i Tyskland lider mange av et identitetsproblem, og se… Nasismen blomstrer.
PS: Er ikke arg… :-)
sier Espen Askeladden | 14. November 2006, kl. 08.35
Jeg tror jeg kan sette fingeren på et problem: Det er ganske harde fronter i denne debatten. La oss si at det er tre posisjoner: To som står mot hverandre, og en tredje som vil kritisere kategoriene.
Begge de to som står mot hverandre er interessert i en lett måte å snakke om gruppen av etniske nordmenn. En gruppe med ulne grenser – men det virker som om det er en tankestørrelse som mange har.
Men – de to er uenige om disse hvite norsk-norskingene er snille eller slemme: Er de maktfulle imperialistiske undertrykkere som må ta på seg skylden for alt? Eller de en stolt kjempende og ærlig folkeslag som sloss mot kvinneundertrykking og amerikanisering?
Problemet er at hvis en av disse to gruppene lanserer et ord for etnisk nordmann, så vil den andre gruppen reagere.
“Norsking” ble jo forsøkt lansert, av Thomas Hylland Eriksen-fløyen (som jeg sikkert tilhører på en eller annen måte), men har blitt latterliggjort fordi ingen Norskinger vil kalle seg selv det. Fordi starten på ordet var at det ble funnet på for å så kritisere gruppen for å være diskriminerende og undertrykkende.
Likeså tror jeg at hvis en eller annen Odd Nordstoga-aktig figur kom opp med et flott ord, la oss bruke Espen Askeladds eksempel “norrøner”, så vil de umiddelbart ble kritisert for å prøve å eksludere og tilrane seg privilegier.
Dette er jo en catch-22, det hadde vært mye lettere å snakke om dette hvis vi fant et ord som begge parter av debatten var enig i, og som refererte til samme størrelse.
sier Lars Laird Eriksen | 16. November 2006, kl. 20.49
Forresten, for de som synes at afrikanere burde takle å bli kalt negre “fordi det er jo det de er,” kan reflektere over om de ville likt å bli kalt for ariere.
“Arier” og “neger” er begge gamle rasebetegnelser som man trodde var vitenskapelig objektive. De _trenger_ ikke ha en negativ klang, men begge ordene har blitt uløselig knyttet til hver sin enorme historiske tragedie: Slaveriet og nazismen.
Så hvis du reiser til et sted, og folk kaller deg arisk hele tiden, så ville kanskje en del føle dette ubehagelig? Hvis man da sa ifra, fikk man høre at ordet _egentlig_ var nøytralt, og du _er_ jo arisk og at det er så vanskelig å finne noe annet ord, og «hvit» er så teit.
sier Lars Laird Eriksen | 16. November 2006, kl. 20.53