Ryggmargsvalg
Monday 6. November 2006, kl. 06.30
Får man ryggrad av å tenke med ryggmargen?
Tenk deg at Kjell anser seg selv som en person som står sånn ca 60 % til venstre i et politisk spektrum. Det har seg også sånn at Kjell er det som jeg vil kalle en prosentkonformist. Det vil si at når han plutselig blir utsatt for en ny sak, bestemmer han seg på følgende måte: Han finner ut hva som er standpunktet helt til venstre. Så finner han ut hva som er standpunktet helt til høyre. Så finner han ut hva som er standpunktet sånn ca 60% til venstre, og der setter han seg og ruger.Dette handler ikke om å ikke ville ta ekstreme standpunkter. Prosentkonformisten Tove står mer eller mindre heeelt til venstre. La oss si 98%. Hun er fortsatt prosentkonformist hvis hun tar sitt standpunkt utifra hvor hun føler hun «passer» sånn identitetsmessig, heller enn å bli overbevist.
I hvor stor grad velger vi standpunkt med ryggmargen vår? Å være konform er jo nesten et skjellsord i disse dager. Er det sånn at den som velger standpunkt som hele tiden passer til den man synes man er, faktisk er den konsekvente?
Dette er veldig, veldig bra.
Hvis midten av aksen er 0% (Krf) – nå tar jeg meg friheter her – er jeg 70% til venstre (i ryggmargen)
Første debatt som bør dukke opp her – og som åpenbart faktisk bryter med prosentkonformismen – er at folk på ulike tema vil ha litt ulik ryggmargsrefleks.
Spørsmålene Lars må svare på er blant annet:
*Venter folk til de ser sin favorittpolitiker har uttalt seg – eller har alle lest partiprogrammene til de ulike partiene?
*Og jeg antar dette har sammenheng med valg av politisk parti? Eller er folk såpass selvstendig at de tenker tanken helt ut – finner sitt ståsted – og dernest parti?
sier Sindre Tollefsen | 6. November 2006, kl. 10.08
Tja… jeg tenkte egentlig ikke at dette handlet om valg av politisk parti. At vi velger partier med identiteten vår og ikke bare hjernen har jo allerede Sindre skrevet om her
Vi bruker kanskje litt forskjellige tanker om hva identitet er? Jeg ser for meg identitet litt “som mamma og pappa gjorde meg,” noe vi har med oss, plantet dypt nede i rompa, og som spirer sakte opp gjennom ryggmargen. Sindres bilde av identitet i Partibimboteksten er mer identitet slik vi ønsker å være. Det er kanskje mer forfengeligheten som snakker enn ryggmargen. Forfengeligheten kan jo være ganske strategisk og bevisst?
Nuvel, til spørsmålene som jeg visstnok må svare på:
Q: Venter folk til yndelingsautoriteten sin har uttalt seg?
A: De som venter på at yndlingsautoriteten deres skal fortelle hva de mener, er ikke prosentkonfirmanter. Det er mange måter å være uten ryggrad…
Q: Handler dette om valg av politiske parti? Eller: Er prosentkonformanter også prosentkonformerende når de velger politisk parti?
A: Jeg tok utgangspunkt i hvordan folk tar stilling til en ny sak. Dermed har du helt rett i at folk har forskjellige ryggmargsreflekser i forskjellige saker. Det som teller er personens egen vurdering av hva som ytterpunktene.
“Høyre” og “venstre” er bare et nyttig eksempel. “Liberal” og “konservativ” er en annen. “Høykulturell” – “lavkulturell” en tredje.
sier Lars Laird Eriksen | 6. November 2006, kl. 13.20
hmm. er det feigt å være prosentkonformist? kan man evt også si at en prosentkonformist er (positivt ladet) politisk-ideologisk konsekvent?
sier ingrid | 6. November 2006, kl. 21.36
Joda, det er gode spørsmål Ingrid kommer med. Jeg tror ikke jeg ville brukt ordet konsekvent, dette innebærer at man er gjennomtenkt. Men en prosentkonformist er vel ivhertfall ofte lojal?
Det er vel også mulig å forestille seg at en person som tenker veldig nøye igjennom alle sine standpunkt vil komme til resultater som ligner veldig på prosentkonformantens, fordi den bakenforliggende politiske ideologiske tankegangen er konsekvent. At konsekvent gjennomtenkning og prosentkonformisme kan tenkes å få likt utfall, gjør dem ikke til samme greia.
Det politiske spørsmålet er nemlig: Hva er det rett og riktig å mene om dette?
Mens det prosentkonformistiske spørsmålet er: Hva passer det å mene for sånne som meg?
Når det er sagt, tror jeg mange former for konsekvent gjennomtenkning av politikk kan føre til svært uforutsigbare sprang mellom såkalte venstre og høyrestandpunkter. Miljøpolitikk går tvers igjennom blokkene. Det samme gjør en del spørsmål om flerkulturelle samfunn. Overnasjonalitet går på tvers av partipolitikken. Det er fullt mulig å være tankemessig konsekvent, og hoppe som en hare mellom partiene fra sak til sak.
… men selv om det er mulig, er det ikke sikkert at det er et ideal?
sier Lars Laird Eriksen | 7. November 2006, kl. 00.28
Mener dere virkelig at mange gjør dette?
Og ja, jeg syns det er litt feigt Ingrid. Syns folk bør følge egen vurdering av argumentasjon i en sak, eller la være å mene noe. Det er jo lov det også.
sier Margrete | 7. November 2006, kl. 00.30
Ettersom Lars og jeg lagra kommentar neste samtidig, rakk jeg aldri å kommentere det siste innlegget hans. Uansett..
Jeg innser at jeg kanskje er en hare. Skal tenke gjennom om det egentlig er så veldig bra..
sier Margrete | 7. November 2006, kl. 00.35
Margrete: Du spør om “dere mener at mange gjør dette?” Det er nå foreløpig bare jeg som mener dette… Vi står jo ikke nødvendigvis ikke inne for hverandres tekster her på sosionautene.
Men når det er sagt: Jeg tror vel egentlig ikke at det er sånn at noen er prosentkonformanter, mens andre ikke er det. Derimot tror jeg vi tenker med hodet i noen få hjertesaker. Også prosentkonformerer vi alle i saker som er mindre viktige for oss… Litt som at når vi tegner en skog så klusser vi bare fargene etterhvert, vi tegner ikke hvert enkelt tre…
sier Lars Laird Eriksen | 7. November 2006, kl. 00.38
For å oppklare.. Veit at sosionautene er fire individuelle mannfolk som ikke vil blandes sammen. Bare blingsa litt på Tollefsens kommentar her, og så antydninger til støtte. Noe som er litt merkelig, ettersom han strengt tatt bare stiller spørsmål til tankene dine Lars.
Kommer sterkere tilbake seinere, og lover å lese kommentarer skikkelig før jeg uttaler meg.
sier Margrete | 7. November 2006, kl. 00.45
Jeg kunne tenke meg litt mindre ryggmarg og litt mer hjerne, men man skal som kjent ikke ønske det umulige. Nuvel! Et problem med resonnementet er at høyre-venstraksen har fått mindre betydning de siste tiårene. Det gjør det vanskeligere å innta et klart ståsted, fordi de flotte, tydelige skillelinjene ikke er der i samme grad. Se feks på liberale/konservative og feminisme. Hva skal de mene om feminisme uten å ende opp på venstresiden? Alle jakter på sakspørsmål de kan gjøre til sine. Slik sett er “klimatrusselen” et scoop. Den kan lett knyttes til hjertesaker som miljø, solidaritet med fattige, regulering av forbruk etc. Og så er den preget av mange fagfelt som krangler om hva som er hva, så den kan ikke feies bort (ennå). Ut fra holdningen til dette sakskomplekset kan man avlese politisk ståsted. Avfeier klimatrussel: Frp. Skeptisk: Høyre. “Vi må gjøre noe, bare det ikke rammer norske arbeidsplasser”: Ap. Det er alarm: Sv.
sier Faustina | 7. November 2006, kl. 10.10
Faustina: Poenget ditt åpner for en nyttig presisering av prosentkonformismen: (Det fine med nye ord, er at man kan endre de mens man tenker…) Den skiller seg fra saueflokkmentaliteten som sier: Jeg finner først ut hvilket parti jeg passer i, så overtar jeg alle standpunktene til partiet. Prosentkonformisme handler om valg av ståsted i enkeltsaker. Det handler om å orientere seg om ytterpunktene i en debatt, og så plassere seg på samme sted mellom ytterpunktene hver gang.
Hvis det er sant som du sier at høyre-venstre aksen ikke funker så bra lenger, så kan en sann prosentkonformist få store problemer med å velge parti, fordi partiene ikke passer langs den aksen som er i prosentkonformantens hode.
Nå tror jeg forsåvidt at høyre-venstreaksen har gjort et kraftig tilbaketog i norsk politikk. God mobilisering av både høyres partiapparat, men særlig at APs partiapparat har klart å gjenopprette en akse som virket mer og mer irrelevant på nittitallet. Synd synes nå jeg… Men godt politisk håndverk av AP og Høyre, som tjener på at den tradisjonelle høyre-venstre aksen står sentralt i folks hoder.
sier Lars | 7. November 2006, kl. 19.15
Det jeg sier er at høyre-venstreaksen mobiliserer velgere i mindre grad enn før. Derfor blir enkeltsaker viktige, slik som klimatrusselen. Jeg tok deg på ordet og knyttet prosentkonformismen til et empirisk eksempel. Jeg har lagt merke til at å forfekte et klimaskeptisk standpunkt innebærer at man av venstresiden blir assosiert med president Bush. Altså kan man ikke avvise klimatrusselen som sprøyt hvis man definerer seg som 73% venstrevridd. Men vi snakker vel ikke egentlig om en diskret variabel her? Konkret må vi jo plassere alle norske partier på skalaen, ellers blir det merkelig.
sier Faustina | 7. November 2006, kl. 21.15
Slik jeg forstår prosentkonformismen er det vel slik at plassering på diverse skalaer er det prosentkonformanten selv som står for. Altså er det ikke avhengig av hva eksterne aktører definerer, men hva personen selv definerer – samma hvor merkelig denne personen definerer.
Dette kan vel også overføres på andre ting enn politikk. Ta musikksmak f.eks. Hvis man regner seg som 67 prosent alternativ i musikksmaken vil man som prosentkonformant smette inn noen litt mer obskure CD’er mellom klassikerne.
sier Kristoffer Nilsen | 9. November 2006, kl. 13.20
[...] Men – jeg oppfordrer alle til å høre på kjepphester! Da har man som regel muligheten til å lære noe nytt. Du kan få innsikter som har fingeravtrykket til den som kjeppet hesten, og ikke ferdig drøvtygde tanker. Kjepphester er ofte mer orginale og mer interessante enn den vage «felleskunnskapen» som alle har nesten lært og er prosentkonformantens beste venn. [...]
sier Sosionautene » Blog Archive » En hyllest til kjepphester | 22. November 2006, kl. 14.56