Å kødde med viktige bøker
Monday 26. February 2007, kl. 12.06
”Denne boken suger som bare…” ”-Å? Den forandret livet mitt”
Slik kan man altså bæsje i skuffen. Å si hva du mener om enkelte bøker skal du være svært forsiktig med.
Vær spesielt oppmerksom på disse titlene:
”Alkymisten” av Paulo Coelho
”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” av Jan Wiese.
”Alkymisten” selges på følgende måte: ”Bare en sjelden gang utgis en bok som kan forandre lesernes liv fullstendig (…) Alkymisten er en slik bok”.
”Når man ønsker seg noe vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt”. Coelho beskriver en ung gutt som legger ut på en reise for å finne svar. På et eller annet. De antydningene som gis underveis er omtrent like uklare som dem du prøvde deg på når du skulle fremstå som dyp i novellene du forfattet på ungdomsskolen.
Jan Wieses bok er langt fra så dårlig som Coelhos, men har lange passasjer som ikke er langt unna. Spesielt når den unge kunstneren skal beskrive sin relasjon til det guddommelige.
Forskjellen er at Wieses bok er hyllet av et korps av flinkiser, mens Coelho primært dyrkes av Märtha Louise og et par til.
Så. Hvor går grensene for hvor vi kan diskutere litterær kvalitet og når det utelukkende handler om folks følelser (og de setter jo man ikke spørsmålstegn ved)?
”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” er en fantastisk fin bok. Jeg likte stemningen i boka. Det er en av de bøkene jeg må lese hver sommer.
For øvrig er det bare tull at man skal være forsiktig med å si hva man mener om enkelte bøker. Min oppfatning i forhold til en bok, en melodi, et kunstverk eller et teaterstykke kan være basert på en sinnsstemning og en følelse. Hvis jeg føler at mitt liv ble forandret av “bæ bæ lille lam”, så kan det jo hende det ble det. Jeg (personen meg) fikk kanskje noe helt spesielt ut av denne barnesangen som gjorde at mitt liv ble forandret. Dette gjelder også bøker/tekster.
Den ene dagen kan en ubestridt mester som Rachmaninov gi en følelse av total kvalitet, den andre dagen kan Olav Stedje gi den samme følelse.
Egoisten
- Åtgaumsforvaltar
(sjekk ut http://www.digitmag.co.uk/news/index.cfm?NewsID=7247)
sier Egoisten | 26. February 2007, kl. 12.29
Det er mulig vi har litt forskjellig erfaringer her. La meg ta disse to bøkene som eksempel.
Coelho: ved å bare stille spørsmålet om hva C prøver å melde, evt stille spørsmål ved, føler enkelte seg kraftig forulempet. Jeg har snakket med ihvertfall tre-fire personer som opplever at Alkymisten kanskje er den største og mest betydningsfulle boken de har lest. Etter en lett raljering var stemningen relativt trykket noen timer etterpå.
Wiese: det var en samtale for ikke lenge siden, hvor jeg ble nevnte at jeg nylig hadde lest boken. Den jeg snakket med hadde en lengre utledning om hvor mange ganger hun hadde lest boken, at hun hadde funnet så mye mellom linjene og at stemningen var så unik.
Problemet mitt med begge, men spesielt med Alkymisten, er at jeg mener Coelho spekulerer i å være utydelig for å virke dyp. Dette var en utbredt strategi for å få bedre karakterer i norsk på ungdomsskolen, og man kan kanksje klare å lure en norsklærer.
Noen bør imidlertid spørre seg hvordan en kan lure 30 millioner lesere?
Å jada. Jeg ser at vi er forskjellig og føler forskjellige ting i møte med tekst, film, kunst og teater.
Men er det lov å spørre hvorfor?
sier Sindre Stranden Tollefsen | 27. February 2007, kl. 08.22
Først til det med ulike erfaringen. Klart vi har ulike erfaringer – vi er jo to forskjellige mennesker.
Jeg har en følelse at dette igjen kan lede inn på en debatt rundt intellektualitet igjen. Noen kan føle seg intellektuelle av å mene og føle noe spesielt for en tekst, film, kunst og teater. Dersom noen andre da stiller spørsmålstegn rundt denne meningen/følelsen, så kan noen føle at vedkommende som stiller spørsmålstegn rundt dette nærmest stiller spørsmålstegn rundt vedkommendes evne til å tenke intellektuelt. Særlig gjelder nok dette bøker som “Alkymisten” og “Kvinnen som kledde seg naken” fordi bøkene (etter min mening) kan gi inntrykk av å være noe mer enn de er. Begge bøkene er svært så tilgjengelige, men samtidig kan de fremstå som litt utilgjengelige.. Jeg vet ikke om dere nå forstår helt hva jeg mener..
(skal vi diskutere disse bøkene også, eller er det en annen post?)
Vi kan jo dra dette enda litt videre – Hva er det som avgjør om kunst, litteratur eller film har kvalitet?
Egoisten
- Åtgaumsforvaltar.
sier Egoisten | 27. February 2007, kl. 09.25
Hvis det går an å se for seg at det du følte i møte med teksten handler om deler av din egen historie, tanker du har tenkt, tanker du nesten har tenkt, så er vi kanskje inne ved noe.
Å prøve å dra noen skille mellom det “ekte” i følelelser og det mer distanserte og analytiske i intellkeltualitet har sikkert lite for seg.
Problemet mitt med de to nevnte historiene er kanskje at det finnes ting der jeg ikke har sett, ting jeg har oversett fordi jeg kanskje var i et overdrevet kritisk modus da jeg leste dem.
Jeg bare mistenker dem begge for å være bevisst uklare fordi deres egne tanker er uklare – noe som i seg selv ikke er noe galt i, men som gjør at jeg prøver å forstå hva folk faktisk ser i tekstene deres.
.. uten at jeg så langt har fått noe svar jeg forstår.
sier Sindre Stranden Tollefsen | 27. February 2007, kl. 13.10
Naa maa sindre slutte aa avfeie alle som motbeviser hans generaliseringer med at andre har andre erfaringer! At andre har andre erfaringer betyr jo nettopp at generaliseringen ikke holder! Hehe – Men altsaa / jeg er jo helt enig denne gangen. Det er en egen sjanger av dyphet som jeg ikke treffes av overhodet. Dette gjelder film ogsaa. For oeyeblikket er jeg mest sint paa filmer som “Pike med Perleoeredobb” eller “Parfymen” – som liksom skal vaere saa sanselige. Men de sier faktisk ingenting, de bare roper “jeg er dyp” uten aa fylle dypet med noe innhold! Og dyp uten innhold er en avgrunn (dadadadaaaaa).
Sindre peker paa kunsten aa vaere vag nok til at alle kjenner seg igjen, men ingen vet hva som er sagt. Det er jo en kunst! Jeg klarer det ikke!
En annen ting – handler slik livsvisdomsliteratur om aa faa folk til aa tenke nye tanker, eller handler det om aa sette ord paa usagte ting?
sier Lars Laird Eriksen | 28. February 2007, kl. 18.46
1)Om mine generaliseringer: jeg antar at alle som ikke sier noe er enig med meg – da holder det for meg.
2)Jeg mener at Parfymen egentlig ikke prøver så hardt på noe annet enn å vekke litt sånn: dette liker jeg – men jeg føler et ubehag/hva skal-jeg-mene-om-dette-dilemma-følelse. (har ikke sett filmen, men lest boken).
3)”Vag nok til at alle kjenner seg igjen”. Jeg vil understreke at jeg ikke kjenner igjen noen av det som skal være sentrale elementer i Alkymisten. Men det kan altså være fordi jeg ikke skjønner noe som helst. (Her har jeg nå altså bedt om bistand).
4)Jeg tror jo nettopp at de beste forfatterne er glimrende til å bevege seg i grenselandet Lars nevner til slutt. For at de skal bli store må de antakelig helle mest mot det siste. Tror jeg.
sier Sindre Stranden Tollefsen | 28. February 2007, kl. 21.41
Jeg har lyst å legge inn et visdomsord av Stein Mehren;
“Mange unge kunstnere vil ha makt, jeg vil være en kraftkilde”
sier Arve Nilsen | 1. March 2007, kl. 14.25
Pokker. Jeg har Alkymisten stående i bokhylla. Har alltid tenkt at jeg ikke gidder å lese den, men nå tror jeg jeg blir nødt…
sier Morten Solheim | 1. March 2007, kl. 15.44
Fin passasje av Mehren, hva legger du i den, Arve?
Du trenger ikke lese Alkymisten, Morten. Det er faktisk en dårlig bok.
sier Sindre Stranden Tollefsen | 1. March 2007, kl. 20.34
Istemmer. Det er en kjedelig bok.
sier Egoisten | 2. March 2007, kl. 10.42
Jeg har ikke lest Alkymisten, og har en eller annen blokkering i hodet som gjør at jeg ikke har lyst til å lese den heller. Etter å ha lest OM den da den gikk sin seiersgang fikk jeg en følelse av at jeg bare kommer til å bli sint dersom jeg prøver å lese den, fordi den virker litt selvhøytidelig og “se som vi filosoferer over livet”-aktig… Eller noe… Vet ikke… Jeg har Alkymisten-vegring uten noen god grunn, rett og slett. Ja, jeg er fordomsfull.
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede leste jeg da jeg var tenåring og da traff den et eller annet som gjorde at jeg syntes den var en flott liten bok. I ettertid har jeg snakket med andre som hadde en lignende opplevelse og vi er skjønt enige om at det ikke kunne falle oss inn å skulle lese denne boka en gang til nå, fordi opplevelsen og inntrykket fra den gang for mange år siden er dømt til å bli ødelagt… Jeg er mange år eldre, har lest mange flere bøker siden da, har blitt mer kynisk og anlyserende, og vet at jeg ikke vil kunne lese boka på et like åpent grunnlag som jeg gjorde den gang. Den traff meg fordi den var noe nytt, jeg hadde ikke lest noe lignende før og ble derfor revet med. Ja ja.
Dyp for å være dyp og irriterende som bare f? Jeg har min egen mønsterbok der: Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel, eller hva nå oversettelsen heter. DEN sitter igjen som en irriterende og selvhøytidelig drittbok, rett og slett… Husker ikke helt hvordan jeg kom meg gjennom den, nei…
sier Lise | 13. March 2007, kl. 17.12
Haha! Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel! Ja, den står i hylla mi, og representerer forskjellen mellom Lars, 16 år, og Lars 28 år… Jeg prøvde å lese den igjen, og fyttikatta hvor dårlig jeg synes den var, og hvor dum jeg må ha vært. Menmen, fordelen med sånne tanker, er at hvis utviklingen fortsetter er jeg sinnsykt smart når jeg er 50. Og ser tilbake på ting jeg tenker nå, og vrir meg i engstelse…
sier Lars Laird Eriksen | 13. March 2007, kl. 20.29
For det første: Det er urettferdig å mobbe norsklærere. Også lettlurte norsklærere.
For det andre: Jeg er, som flere av kommentatorene, ikke videre overbegeistret for Alkymisten. Kvinne-boken har jeg ikke lest, og kommer neppe til å gjøre det med det første. Men det er likevel mulig å anerkjenne at for eksempel Alkymisten kan ha et innhold som ‘treffer’ noen.
(Så vidt jeg husker var det en ganske lavmælt og tildels sakte fortelling om en gutt som måtte dra veldig langt bort for å se at det beste ventet ham på det stedet han hadde forlatt. Så dro han tilbake. Imidlertid hadde ikke det vært best å bare finne det beste på stedet han hadde forlatt uten først å dra den lange veien: Da ville han ikke vært like klok som han var etter den lange turen. Eller?)
Er noen år siden jeg leste den, men til min store forbauselse hørte jeg 16 år gamle gutter som var takknemlige for å ha lest boken fordi den ‘hjalp’ dem. Tja, i hva da? er det jo mulig å spørre. En teori er at fordi boken er så rolig (igjen: om hukommelsen er til å stole på), kan den bidra til utvikling av et metaperspektiv på selvet som ikke tidligere har vært til stede. Jeg har forsåvidt flere teorier, men det er litt lite viktig her og nå.
Om mange millioner setter pris på en bok, så sier ikke det noe som helst om dens estetiske eller filosofiske kvalitet. Det sier imidlertid noe om at den har truffet noe(n). Alkymisten trenger ikke å være god selv om mange liker den; men den kan være viktig.
For det tredje: Litteratur bør alltid kunne diskuteres (i betydningen ‘mennesker bør diskutere litteratur’).
OG: Nå kjenner jeg ikke Lars 28 år, og kjente ikke Lars 16 år. Jeg vet at det er stor forskjell på meg i dag og meg for tolv år siden. Men de erfaringene jeg gjorde for tolv år siden har bidratt til å forme den jeg er i dag. Det er i og for seg selvinnlysende, men ofte lett å glemme.
Jeg antar at dette var litt-på-siden-kommentarer, men det gjør ingenting.
sier Arne | 13. March 2007, kl. 21.31
Arne: På siden er rett i blink!
Du har jo selvfølgelig helt rett… og det som har blitt skrevet ovenfor er stort sett bare likesinnede som klapper seg selv og hverandre på skuldrene. Jeg gjør ihvertfall det.
Sindre´s utgangspunkt kan også handle om noe annet: hvor stort rom er det får skikkelig uenighet i sosiale sammenhenger? Og på hvilke områder er det lov?
Å diskutere om en bok er skikkelig god eller skikkelig dårlig er trygt hvis ingen av de som leser boka mener at den virkelig var viktig for dem. Da blir det rett og slett uhøflig, eller et personangrep, å snakke dritt om boka. En annen ting er status. Er det sånn at “høystatusbøker” kan man kritisere og diskutere, mens de “lavstatus”-bøkene som folk liker må man bare akseptere?
Jeg merker det selv – hvis det er en flott roman av en “flink” forfatter, så prøver jeg gjerne å begrunne hvorfor jeg liker det. Mens fantasybøkene mine… de bare liker jeg. Punktum.
Arne igjen: Når det gjelder poenget ditt om Zen og motorsykler og slikt – hehe – for å følge logikken videre, så er den perfekte ungdomsboken den som får sin egen leser til å modnes så mye at leseren slutter å like boka som leses…
sier Lars Laird Eriksen | 14. March 2007, kl. 00.18
(…det finnes jo bråmodenhet, ja?)
Jeg mener, på helt prinsipielt grunnlag, at all litteratur skal kunne diskuteres. Det går fint an å diskutere litteratur uten at det går på personlige preferanser og referanser løs. Litterær kvalitet har ikke nødvendigvis noe som helst å si for personlige leseropplevelser, eller sagt på en annen måte: Personlige leseropplevelser er ikke avhengig av litterær kvalitet. Nå er jo selvsagt “litterær kvalitet” et vanskelig definerbart begrep – men det kan jo diskuteres.
For en tid tilbake ble det sagt noe om Duuns forfatterskap. Hva gjør at Duuns verk har litterær kvalitet? Ikke godt å si; man vil sannsynligvis få ca like mange ulike svar fra hver som blir stilt spørsmålet.
Et potensielt gangbart skille ligger i grad av estetisering. [kremt - tynn is, nå]
sier Arne | 14. March 2007, kl. 14.08
Jeg tror Arne her tillegger folks evne til å skille mellom snørr og barter (forsøk på objektiv kritikk og dype følelser) mye tiltro.
Lars har jo lagt ned forbud om å generalisere utfra personlige opplevelser, men utfra mine konkrete erfaringer mener jeg denne øvelsen er svært krevende – og tidvis umulig.
Det kan ha med flere ting å gjøre:
*Alkohol (gjør snørr/bart vanskelig å skille)
*Min måte å snakke på (se parentes over)
sier Sindre Stranden Tollefsen | 15. March 2007, kl. 19.41
Neinei, Sindre! Du må gjerne generalisere utifra personlige opplevelser, men du må jo gå med på at når andre har andre opplevelser, så er det ikke lenger en generalisering…
sier Lars Laird Eriksen | 15. March 2007, kl. 23.57
Problemet gjeld jo alle ting, ikkje berre bøker.
- “Ananas er det eklaste eg veit”
- “Åh. Eg visste ikkje kven far min var, før eg arva ein ananas frå han, og det viste seg at han var bonde i Colombia og hadde sakna meg heile livet, men ikkje hadde anna å tilby enn ananas og derfor ville han ikkje ta kontakt. På grunn av folk som deg! Folk som ikkje respekterer ananas! Folk som seier “berre” ananas! “Ekkel ananas”! Du tok frå meg far min! DIN JÆVEL!”
sier Avil | 17. March 2007, kl. 09.26
Avil: Hihi! jeg ser for meg gråt og tenners gnissel..
Det kjipe med vemmelse er at det er veldig vanskelig å tenke seg vekk fra det… Jeg har vært litt på date med ei jente som er fantastisk, men – jeg vemmes bittelitt. Og da går det ikke, selv om jeg burde være lurere.
sier Lars Laird Eriksen | 17. March 2007, kl. 13.52
Hæ? Jeg trodde jeg kommenterte på “motbydelig” nå… sånn er det når to tråder møtes..
sier Lars Laird Eriksen | 17. March 2007, kl. 13.54
“Personlige leseropplevelser er ikke avhengig av litterær kvalitet”, sier Arne. Det er et godt poeng. Se på den diskusjonen som har gått i vinter om forfatterforeningen som ikke vil gi Frid Ingulstad, Norges mestselgende forfatter, medlemskap. Grunnen er at de har et opptakskrav som sier at medlemmer må ha publisert 2 eller flere bøker av “litterær kvalitet”. Og ifølge dem er ikke Ingulstads bøker slike bøker. Hvem er det som bestemmer hva som er litterær kvalitet?
Jeg tror vi må skille mellom den å diskutere hva som gjør litteratur til litteratur, fra følelsene våre når vi leser en enkelt bok. Slik får vi hevet debatten til et nivå hvor “leser” ikke er en fysisk person, men et uttrykk for en mottaker i en kommunikasjonssituasjon. For hvordan er det vi leser? Jo, vi drar med oss inn i verket alt det vi har lest før, vår forståelseshorisont og vår litterære kompetanse. (For eksempel: Jeg har lest mange romaner og vet hva som kjennetegner en roman, så når jeg leser denne romanen har jeg derfor visse forventninger til hva den skal inneholde. For interesserte: se Jonathan Culler: Structuralist poetics). Derav vil det nødvendigvis være sånn at Hanne 16 år vil ha en annen leseropplevelse av “Kvinnen…” enn Hanne 27 år (som nettopp leste den for første gang, og med all respekt ikke er veldig imponert). Det er derfor mer matnyttig, tror jeg, å ikke diskutere om et verk er bra eller dårlig, men snarere: hvorfor er dette sånn og sånn, hvorfor leser vi den slik som vi gjør. Og her trenger vi heller ikke skille mellom god og dårlig, det kan faktisk være like interessant å diskutere litteratur som vi anser å være “lavkulturell” i et slikt perspektiv.
sier Hanne | 22. March 2007, kl. 17.11
Hei! Jeg ville bare si at jeg likte boken “Kvinne som klede seg naken for sin elskede”. Jeg har nettopp lest den og jeg prøvde å finne noe om den på nettet…og jeg så denne diskusjonen som jeg likte veldig godt! Jeg kan lite norsk og jeg håper at dere forstår meg.
Dette er en vakker fortelling og jer likte måten den er skrevet på.Sammenhengen mellom bibliotekarens liv og tiden han leser om er et av romanens mange gåter.
Det er også interessant at kvinnene i «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» forblir i bakgrunnen, betraktet av de mannlige hovedpersonene og gjenstander for deres begjær og misunnelse.
Og jeg er veldig glad i å lese, det er min måte å reise på.
sier Jovana Jelisavcic | 26. April 2009, kl. 11.41